Året var 1991. Boligrenten var på vei opp til 16 prosent, kommandittselskapene ble noens økonomiske katastrofe og boligmarkedet skalv. En bittersøt, oppblåst jappetid for de få var på vei over, men hva var vi på vei mot? Hva skulle vi leve av etter jappetiden? Roy Jacobsen ga ett av svarene. Jacobsen ga oss en på tygga. Han utga romanen «Seierherrene». Den fortalte om et stort fellesskap og det trengte vi sårt å høre om etter lånefest, champagnekorker og Geländewagen i gatene. Nå er ikke samfunnsbygging- og samling romanens fremste oppgave, men jeg husker jeg som ung leser var i fistel etter et tiår hvor grådighet og desillusjon hadde preget ungdommens nyhetsbilde.
«Seierherrene» har to deler og du må til del to for å se sammenhengen. Fortellingen om utviklingen av Norge starter på Helgelandskysten cirka 1920 og det er karrig, det er usikkert, det er harde liv og sakte bygging av tilværelser i et land med enorme forskjeller mellom de som hadde tilgang på ressursene og de som arbeidet for disse. Da Roy Jacobsen for noen år siden varslet at han skulle komme med oppfølger til «Seierherrene», var det denne delen han valgte å videreføre. Han gikk dypere inn i livene på kysten i romanene «De usynlige» (2013) og «Hvitt hav» (2015), begge elsket og lest av et folk som ikke får nok av sin egen, nære historie. Look to Edvard Hoem, holdt jeg på å si. Snart kommer han med tredje bind av utvandrerhistoriene fra mørekysten til Amerika i den samme perioden. Look to Jon Michelet, Han har skrevet sjøfolkenes saga til stor, folkelig jubel og høylytt kasseklirr.
Den aller mest forførende delen av romanen er fra sekstitallet. Årvoll i Oslo ble et sted i litteraturverden. Årvoll er begynnelsen på Groruddalen og du kan se blokkene ute bak de grønne plenene når du kjører forbi Aker sykehus. Der vokste Roy Jacobsen opp, der bodde gutta i «Seierherrene». I romanens del to klarte Roy Jacobsen å oppsummere sosialdemokratiet på en forbløffende måte. Gutta fra Årvoll er på fagforeningen Jord og Steins sommerleir på en øy i Oslofjorden. Tradisjonen tro arrangeres det et terrengløp. Formannen har startpistol og sønnen hans pleier vinne løpet. Midt i løpet ser formannen at sønnen henger etter og ikke kan vinne. Da tar faren affære: Han bruker sin makt og myndighet til å innføre idealtid. Gutta har ikke hørt om idealtid før og blir rasende, så rasende at de mot kvelden svømmer over sundet og herper formannens Volvo Amazon som står parkert på andre siden.
Scenen er strålende, en bauta i norsk litteratur. «Seierherrene» fikk Bokhandlerprisen og nominasjon til Nordisk råds litteraturpris, og vi skulle gjerne sett en annen oppfølger: Hvordan gikk det med gutta fra Årvoll? De er voksne i dag, grått gull. Groruddalen har forandret seg betydelig. Hva gjør de? Eier de utleieleiligheter i sentrum til sine barn på BI? Bor de halve året i Torrevieja? Holder de sammen?
Mange romaner tåler ikke gjenlesing. Jeg tror «Seierherrene» gjør det. Dens budskap er svært aktuelt fortsatt og fortellingen handler om hvordan vi ble et «oss», hva nå det enn er i 2016.
Mandag kan du høre Roy Jacobsen snakke om romanen hos Cappelen Damm i Akersgata i Oslo. Åpent arrangement kl. 13, presis – intet fritt valgt tidspunkt, ingen idealtid.