Kultur

Ibrahim, en stemme fra en palestinerleir i Oslo

Nå har snart palestinerleiren demonstrert i et helt år. Hva som skjer videre er usikkert, men alle jeg har snakket med er fast bestemt på å fortsette demonstrasjonen. I denne teksten forteller jeg om Ibrahim, en palestinsk gutt som nå har flyttet tilbake til Vestbredden. Å skrive om ham var et løfte jeg ga for over et halvår siden, nå innfrir jeg det endelig.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det hele begynte med at 150 palestinske menn slo opp sine telt utenfor Stortinget i Oslo. De hadde kommet fra hele landet, for å protestere mot en hard og urettferdig asylpolitikk. I denne folkemengden sto Ibrahim, en 21 år gammel gutt fra Vestbredden. Han hadde kommet til Norge som 17-åring, i håp om at Norge kunne gi ham trygghet og beskyttelse.

Ibrahim har hatt det vanskelig, begge hans biologiske foreldre er døde. Faren ble skutt av politiet, moren tok sitt liv kort tid etterpå. I tenårene satt Ibrahim dessuten en stund i Israelsk fengsel. Nå sitter også hans adoptivfar i israelsk varetekt, og det er uvisst når han blir sluppet fri.

” – Pappa har vært fengslet i over en måned nå, og ingen vet hvorfor. Myndighetene har sagt at hans sak skal komme opp i retten snart, men foreløpig har der ikke vært noen utvikling. Jeg vet at familien min trenger meg, men jeg kan ikke gjøre noe. Jeg har ondt i magen og hjertet hele tiden. Det er en desperat situasjon.”

Ibrahim hadde aldri hørt om Sverige, Danmark og Finland når han bodde på Vestbredden. Men Norge, hadde han hørt mye om. Han hadde fått fortalt at det var et land som satte menneskerettigheter høgt. Der trengte ikke mennesker å bo på gaten, eller å være kriminelle. Gaten på Vestbredden ga ikke mange utsikter for fremtiden, der var det bare en kurs og ingen frie valg. Ibrahim vil ikke snakke så mye om akkurat dette, men det er tydelig at han har måttet gjøre ting han ikke har lyst til. Norge var for ham et håp om et godt og trygt liv.

Ibrahim fikk ikke beholde glansbildet av Norge lenge. Når han fikk mottaksplass ble 17-åringen først plassert i samme rom som en gammel mann. De hadde lite til felles, ingenting å snakke om, og den gjensidige forståelsen av hverandres behov var problematisk. Senere ble Ibrahim flyttet til en mottaksplass på Verdal, utenfor Trondheim. Mottaksplassen var gamle militærbrakker, og det var trangt om plassen. Han forteller at han delte rom med seks andre personer. De hadde fått beskjed om at vannet var skittent, så de drakk vann fra plastikkdunker. Enkelte av dem han bodde sammen med nektet dessuten å dusje. Dette gjorde det selvfølgelig enda vanskeligere å dele rom med så mange. Det var vanskelig å bli kjent med mennesker i Verdal. Ibrahim forteller at han hadde en følelse av å være uønsket. I stedet reiste han inn til Trondheim, der han fikk en stor vennekrets. Det var mens han bodde på mottak at han fikk høre om ideene om en protest utenfor Stortinget. Tankene hadde blitt formet på internett, gjennom facebookgrupper og twitteraksjoner, inspirert av den arabiske våren. Palestinerne opplevde at asylmottaket innebar en del begrensninger. På mottaket var man dessuten isolert fra omverden. Ytringene nådde aldri frem til riktige mottakere.

Bare noen år tidligere hadde alle palestinske asylsøkere fått innvilget opphold i Norge. Uten noen reell forandring i konflikten mellom Israel-Palestina, endret plutselig norske myndigheter sin praksis overfor denne gruppen mennesker. Endringen i norsk asylpraksis var i strid med UNHCRs retningslinjer og anbefalinger. Ingen av de 150 mennene kunne forstå hvorfor de ikke fikk beskyttelse i Norge. Flere av dem var dessuten umulig å returnere for norske myndigheter. Den arabiske våren i Egypt hadde gjort det umulig å transportere palestinere inn til Gaza, og israelske myndigheter nektet å transportere dem gjennom Israel. Palestinerne er på mange måter det siste folkeslaget som fortsatt kjenner dønningene etter verdenskrigen på kroppen. De er helt enkelt ikke ønsket noe sted.

Menneskene utenfor Stortinget hadde en følelse av håp, at deres situasjon kom til å bli bedre. Ibrahim sier at han fortsatt har håp, men han tror ikke lengre på politikerne.

”- Palestinerne blir bare brukt som brikker i et politisk spill. Palestinerleiren har hatt mye besøk av ulike politiske partier, men det har vært mest prat og ingen forpliktelser. Det samme kan sies om mange så kalte menneskerettighetsorganisasjoner, et bedre ord ville vært ”business humanity”. Enkeltmennesker derimot, der finnes sann medmenneskelighet. ”

Planen om å bo i telt utenfor Stortinget helt til regjeringen ga etter, var selvfølgelig uakseptabel for norske myndigheter. Politiet var rask på plass, og palestinerne måtte flytte på seg. Ibrahim fortsetter:

”- Heldigvis hadde Blitz fått med seg vår demonstrasjon. De lot oss sove i Blitz-huset i en hel måned. Hver dag møtte vi opp utenfor Stortinget for å protestere. Det ga oss kraft, men det var også tungt for mange av oss. Der hadde vi fått tak over hodene, madrasser på gulvet og mat å spise. Men vi visste samtidig at vi ikke kunne bli der for evig tid. Flere av palestinerne begynte å falle fra, noen ble syke andre holdt ikke ut av andre grunner.”

Det var slik de til slutt kom til å slå opp sine telt utenfor Jakobs kirke i Hausmannsgaten. Palestinerleiren, som kom til å bli en av norgeshistoriens lengste kontinuerlige protestaksjoner. Livet i teltleiren er hardt, ofte lite mat og søvn og en konstant lukt av røyk fra det evigbrennende bålet. Fortsatt er teltleiren bedre enn å bo på mottak, forteller Ibrahim. Teltleiren ble deres hjem, men også deres stemme i en verden der det ikke alltid er så lett å bli hørt. Leiren er en politisk aksjon, samtidig som den er et uttrykk for en feilslått norsk asylpolitikk. Denne aksjonen har både blitt omfavnet av det norske folk, og spyttet på av mange politikere. Som en del av et valgkampstunt i media reiste Carl I. Hagen til teltleiren forrige sommer, med en beskjed om at de kunne pakke sekken og dra ut fra landet. Representanter fra Akerselva næringsforening uttalte seg i det samme programmet at palestinerleiren var en forsøpling av det offentlige rom. Dagen etter at palestinerne hadde arrangert en festival for nærområdet med over 500 besøkende, kom politiet med beskjed om at leiren måtte rives. Tross for mye motvind står leiren der fortsatt, mye takket vare mange hundre støttespillere.

”- Livet i Palestina var hardt på mange måter, det er ufritt og usikkerheten er stor. Blir jeg arrestert i dag? Kan jeg komme meg hjem fra skolen før det blir natt? Må jeg gjøre dårlige ting mot andre for å overleve? Dette er spørsmål man må stille seg selv hver dag på Vestbredden. De utallige ”Check-points” gjør det vanskelig å gå på skole eller ta en jobb. Samtidig var det først i Norge jeg var nødt til å gå sulten. Jeg var aldri sulten på Vestbredden, i Norge er jeg sulten hver dag.”

Ibrahim forteller at akkurat dette med sulten har vært vanskelig.

” – Spesielt før teltleiren ble bygget. Før teltleiren var det tungt, spesielt når venner ville spandere mat. Ingen vil leve på almisser, alle vil tjene til livets opphold på egen måte. Jeg mistet mange venner på grunn av dette. Forholdet blir på en måte ujevnt. Men når mennesker kommer til palestinerleiren er det annerledes. Der føler jeg at de støtter oss og vår situasjon på en helt annen måte. Når de gir oss mat eller klær viser de sin støtte på et helt annet nivå. Det blir liksom ikke almisser, men at de deltar på vår protest. Etter mine år i Norge har jeg skjønt at det ikke er staten Norge som er det mest demokratiske og menneskerettselskende landet i verden – det er de norske menneskene. Jeg har aldri opplevd så bra mennesker i hele mitt liv.”

Ibrahim hadde begynt på en teknisk utdanning i Vestbredden. Planen hans var å fortsette denne i Norge. Nå har han endret seg. Hvis han noen gang får opphold i Norge vil han heller jobbe med mennesker som har det vanskelig. Drømmen er å lage dokumentarfilmer. Med viss humor i stemmen sier han:

”- Jeg kunne invitert Jens Stoltenberg til Vestbredden. Der kunne jeg vise han alle de vanskelige områdene, ikke bare de pene kulissene. Men de vanskelige menneskene. De stedene vi ikke kan gå. Vise han hvordan Israel gjengjelder et knust vindu med å rasere en hel bydel. Vi kunne besøke noen fengsler, og se på barna som sitter der. Kanskje ville Norges myndigheter forstå at Palestina absolutt ikke er trygt, men et gigantisk fengsel!”

Ibrahim forteller at han egentlig vil lage filmer om barn. Barn som har det vanskelig, fra Afrika, Norge, Israel eller Palestina. Han forteller at han kjenner seg igjen i barn som mangler det meste. Selv tapte han alt som barn, og vet hvor galt alt kan gå.

Nylig har to personer med tilknytning til palestinerleiren blitt deportert tilbake til Vestbredden. Den ene ble holdt fengslet i to uker for kritikk av president Mahmoud Abbas, og venter nå på rettssak. Denne dommen har en strafferamme på en til tre år, hvis han blir funnet skyldig. Det har også kommet opplysninger om at palestinerleiren blir betraktet som en demonstrasjon mot palestinske myndigheter. I skrivende stund har en tredje også blitt arrestert av norsk politi, og står nå i fare for å bli deportert. Jeg spør derfor Ibrahim litt om dette.

” – Jeg tenker på dem hele tiden. Det kunne vært meg som ble sendt tilbake til helvetet. Jeg er overbevist om at mannen som nylig ble arrestert får det vanskelig. Jeg vil helst ikke prate om det, for jeg er redd at noen får opplysningene. Men jeg kan i alle fall fortelle at denne mannen alltid var så forsiktig. Han gikk aldri ut fra leiren i frykt for å bli arrestert. Han var livredd hele tiden, han ble syk av frykt.”

Når samtalen mellom meg og Ibrahim er over og vi forlater kafeen vi satt på, kjenner jeg at jeg må stille et siste spørsmål. Ibrahim snakker nemlig veldig bra norsk, og jeg føler at jeg må vite hvem som har lært ham det.

” – På gaten. Jeg har lært meg norsk på gaten. De fleste av mine venner er fra Norge, og jeg har en norsk kjæreste. Vi har nettopp forlovet oss. Jeg er muslim, hun er kristen og det er fantastisk. Det er mennesker, og ikke religioner, som er gode eller onde sier han. Min kjæreste er et godt menneske.”

Deler av artikkelen er publisert i Gatemagasinet Sorgenfri, april 2012, under navnet "Papirløst helvete i Norge"

Mer fra: Kultur