Valget på ny nasjonalforsamling og president i Tyrkia skulle opprinnelig skje først neste høst, men president Recep Tayyip Erdogans utskriving av nyvalg over et år før tida har sine klare årsaker. Når han og hans nasjonalkonservative parti AKP etter all sannsynlighet vinner søndag, vil nye lovbestemmelsene som gir han tilnærmet uinnskrenket makt tre i kraft. Derfor kunne han ikke ta sjansen på å vente helt til neste år med å utskrive nyvalget, og som en ytterligere forsikring har han sørget for at journalister ikke kommer til orde og regimekritiske aviser og fjernsynsstasjoner legges ned. Medieforfølgelsen fikk også nylig en internasjonale forlengelse, etter at en gruppe Erdogan-tilhengere truet en kioskeier i Frankrike til å fjerne en plakat av nyhetsmagasinet Le Points forside med bilde av Erdogan og tittelen «Diktatoren». Dette fikk Frankrikes president Emmanuel Macron til å rase på Twitter. Pressefriheten er hellig, uttalte han: «uten den, diktatur».
Tyrkias skremmende forhold til ytrings- og pressefrihet bærer med rette diktaturets stempel. Landet topper den triste statistikken over hvilke land som fengsler flest journalister. I Erdogans rike sitter hele 73 journalister i fengsel, og av dem er 20 redaktører ifølge uavhengige Commitee to Protect Journalists. Tallet er sannsynligvis blitt høyere etter at Erdogan satte inn sin storoffensiv mot pressen i forkant av valget. Blant annet ble karikaturtegneren Nuri Kurtcebe fengslet nå i begynnelsen av juni for å ha fornærmet Erdogan med en serie karikaturtegninger trykket i avisen Aydinlik. Tegningene stammer fra 2014, men først nå ble straffen på 14 måneders fengsel effektivisert. Om lag hundre prokurdiske medier ble stengt etter kuppforsøket i 2016, mens andre kritiske stemmer er kjøpt opp av regimevennlige mediehus, som per i dag kontrollerer om lag 90 prosent av all tyrkisk presse. Det siste store oppkjøpet skjedde tidligere i år, da storkonsernet Demirören Holding kjøpte Dogan Group med en portefølje på blant andre storavisene Hürriyet og Posta og TV-kanaler som CNN Türk.
At Erdogan gjennom Dogan-oppkjøpet strammet grepet, fikk CNN Türk-journalisten Nevsin Mengü erfare da hun dekket møtet mellom USAs president Donald Trump og Tyrkias Erdogan i Det hvite hus like, som ikke gikk slik Erdogan hadde håpet. Mengü rapporterte som sant var at møtet mellom de to statslederne varte i kun 23 minutter, men den sannheten tålte ikke Erdogan. Han skal personlig ha beordret CNN Türk-redaktøren til ta Mengü av skjermen. Hennes skjebne er langt fra unik i tyrkiske medier. De kritiske røstene som ikke blir fjernet eller fengslet, blir sensurert om de i det hele tatt kommer på trykk. Nå er Twitter blitt kritikernes kanal, og selv om stemmene er få er det de som holder rede på hva som er sant og usant i en valgkamp som har vært totaldominert av Erdogan-tilhengernes spredning av propaganda og falske nyheter, og hvor Erdogan får all taletid.
Det sirkulerer et fotografi på sosiale medier og enkelte tyrkiske nettsider av presidentkandidat Meral Aksener der hun sitter sammen med Fethullah Gülen, mannen som beskyldes for å stå bak kuppforsøket i 2016. Bak de to ser man en annen person, et skjortebryst med en penn som stikker opp av lommen. Pussig nok finnes nøyaktig det samme bildet med nøyaktig den samme bakgrunnen, bare datert i 2013 og gjengitt i en lokalavis. Også dette bildet viser Aksener, men mannen ved siden av henne er ikke Gülen, det er derimot hennes egen ektemann Tuncer. Dette er bare ett eksempel på en rekke tilfeller av «fake news» som twitterkanaler som 140Journos har avdekket, i likhet med at de dekker og sender live fra demonstrasjoner og møter som de Erdogan-vennlige mediene tier i hjel. For eksempel viet den statseide kanalen TRT i mai 28 sendetimer til Erdogan, mot to timer til hans fremste rival Muharrem Ince.
«Historien utgjør ikke bare en nasjons fortid, den er også et kompass for framtida», sa nylig Erdogan som en kommentar til at for mange – i hans øyne har – latt seg forlede av vesten. Han mener at alt som skader Tyrkia har sin opprinnelse i vesten, og omfavner gjennom det retorikken i landets for øyeblikket mest populære TV-drama som handler om sultanen Abdülhmit II (1876–1909). Han ble kalt «den røde sultan» på grunn av folkemord på armenere på midten av 1890-tallet, og nettopp Abdülhmit II, den siste forsvareren det ottomanske riket, er blant Erdogans politiske forbilder. Også sultanen pekte på vesten for å skape nasjonens fiendebilde, slik Erdogan gjør for å egge tilhengerne til makt- og valgkamp.
Recep Tayyip Erdogan har skinn av de gamle sultanenes allmektighet, også når han forbyr mediene å kritisere krigføringen i Syria mot den kurdiske militsen rundt Afrin. Han tillater heller ikke at pressen omtaler den svake tyrkiske økonomien på en slik måte at den kan true en valgseier. Skulle det siste likevel bli en utfordring for han nå søndag, slik mange kritikere tror, er det ikke fordi Erdogan-regimets diktatoriske mediepolitikk med propaganda og «fake news» ikke fører fram, men fordi en ung stemmegruppe mobiliserer gjennom de mediene han ikke makter å styre.