Det er langt mellom de gangene en forretningsmanns død blir hovedsak i alle verdens medier. Svenske Ingvar Kamprad er et unntak, en imperiebygger hele verden kjenner, om ikke i navnet, så i hvert fall i gjerning. En tid var han verdens rikeste, lik en Bill Gates. En John Ford for vår tid, en svenskenes svar på danske Mærsk Mc-Kinney Møller. I nøkternhet og særhet var han ikke ulik vår egen Olav Thon, med den forskjellen at mens Thon betalte sin skatt til den norske staten, flyttet Kamprad til Sveits. Selv den pillen var ikke for bitter for et svensk samfunn som i stor grad hyller Kamprad for at de er blitt et samfunn der klasseforskjellene er utjevnet på en kjøkkenbenk fra Ikea, med likestilling og mangfold som stivelsesmiddel.
Ikeas blågule mastodonter, 412 av dem i tallet, ligger som sperreballonger utenfor enhver by uansett hvor i verden man lander, oppkalt etter Kamprads initialer og gården han kom fra ved tettstedet Agunnaryd i Småland. Dit kom familien fra Sør i Tyskland, og med på lasset var en fars og en farmors glødende fascinasjon for Adolf Hitler. I sterk kontrast til nazismens segregerende ideologi står dagens «B. Who You Are»-kampanje fra Ikea, der den verdenskjente designeren Bea Åkerlund har satt sammen en kolleksjon som «handler om å akseptere seg selv, uansett hva andre måtte mene», helt i tråd med hvordan de skreddersyr løsninger for enhver livssituasjon, alder og lommebok. Som mannen selv – en lysende entreprenør på den ene siden, en mørk fortid som nazist på den andre – er også livsverket hans en gåte skapt av paradokser. Det er omhyllet av myter, det er elsket og hatet, og det er noe alle har et forhold til. Sånn sett er nyheten om hans død et tankekors rundt hva et samfunn kan tilgi om utbyttet er stort nok.
Les også: Kamprad – bondesønnen fra Småland som ble verdensberømt
Grunnideen ble sådd da Kamprad som guttunge laget sin egen hjemmesnekrede postordrekatalog. Det har ikke bare revolusjonert måten vi tenker på innenfor hjemmets fire vegger. Det har også trimmet forbrukersamfunnet generelt til et turbonivå noen knapt kunne forutse. Da Kamprad i 1943 var 17 år og vervende medlem av det nazistiske partiet Svensk Socialistisk Samling (SSS), grunnla han Ikea. Avsløringen i 2011 om hans til da hemmeligstemplede ungdomssynd ga gjenlyd over hele verden, men for svenskene forble han den folkekjære og menneskesky smålendingen som fra bar bakke bygde et av verdens største foretak og fløy på økonomiklasse hele livet. Det er lite som tyder på at det brune slagget i hans fotspor har hatt nevneverdig innvirkning på Ola nordmann heller. Akkurat når det gjelder Ikea er vi alle en del av det svenske Folkhemmet. Vi setter bøkene i Billy, stabler Ivar i boden, spiser på Rondo og sover i Malm.
Du kjenner følelsen, den gnagende vissheten om at det ikke er noen vei utenom. Det er bare å skjerpe tanken om at du skal gå rett inn, hente den ene tingen du trenger og så gå blindt til kassen uten å ense åsgårdsreia av småbarnsfamilier, nyetablerte, studenter og oppussingsklare som røde i toppen skyver voksende vognlass foran seg. Det er de berømte siste ord. Snart er du selv en av dem, felt av en pakke telys, en lampe eller noe annet du ikke hadde visste du trengte.
Marerittet med å bli lurt inn i en tredemølle gjemt i en flat pakke har gjort møbelgiganten til en av de mest gjenkjennelige fellesreferansene vi har. Det har gjort Ikea til Nordens sterkeste merkevare, og til nummer 43 på listen over de best kjente merkevarene i verden til en verdi av om lag 200 milliarder. Og si hva du vil om Ingvar Kamprad, og prøv å påstå at du aldri har satt dine bein i en Ikea-butikk, men det sier mer om deg enn om Ikea. Det hevdes at ti prosent av alle i dag er unnfanget i en seng fra Ikea, pakket ut av en flat eske og skrudd sammen ved hjelp av unbrakonøkkel, banning og svette. Alt det som har fått andre møbelhandlere og -fabrikker til å fortvile. Men Kamprad forsto at i dagens realiseringssamfunn er møbler som klær, og i et likestilt nordisk samfunn ble det å bytte stil på stue, kjøkken og soverom like essensielt som å skifte farge og snitt på skjortene. Med Ikea har kvantitet overvunnet kvalitet, og at de har fått kundene til å hente og montere selv har for lengst fått sin plass i populærkulturen. I Norge sang Ole Paus «I en sofa fra Ikea sitter far og denger mor» allerede i 1979, ikke som en nidvise til Kamprads møbelrevolusjon men som en parodi over hvordan Wam & Vennerørds framstilte det moderne norske samfunnet. Og i filmen «Her er Harold» legger Bjørn Sundquist i rollen som forsmådd møbelhandler ut på et hevntokt hvor han skal ta livet av Ingvar Kamprad for å ha utkonkurrert han som kvalitetsforhandler.
Begge deler er treffende, men unyanserte beskrivelser på Ikeas posisjon blant oss. Historien om Ikea er også fortellingen om et miljøfyrtårn som har som mål å bli 100 prosent selvforsynt med fornybar energi innen 2020. Ifølge Aftenposten eide Ikea 314 vindmøller og hadde 700.000 solcellepaneler på varehustakene i 2016. Alt avfall på Ikea resirkuleres, enten det er snakk om papp eller kjøttbullar, og av hver eneste LED-pære som selges går én euro til kampanjen «En lysere hverdag for flyktninger». Ut fra samme tankegang har Ikea støttet UNICEFs vannprosjekter verden over med over hundre millioner Euro. Men Kamprad hadde ikke gitt alle disse pengene om det ikke var for at han tjente enda mer på å gjøre det. Da hans fortid som nazist ble kjent tok det en måned før Ikea donerte den største enkeltsummen noensinne, nær 400 millioner svenske kroner, til FNs høykommissær for flyktninger. Slik tok han brodden av den negative publisiteten rundt seg selv, og gjorde at Ikeas innovative, solcelleoppvarmede hus for flyktninger like godt ble tildelt en av verdens høyest hengende designpriser fra London Design Museum i 2016.
Nå er spørsmålet hva som skjer med Ikea uten Ingvar Kamprad. Helt fram til nå hadde 91-åringen en hånd på rattet. Nær en milliard mennesker verden over vil ikke slutte å trekke kortene sine om han er borte. Men skremmende nok var det som om smålendingen tross sin omstridte bakgrunn og hemmelighold, forble en garantist for at man kunne handle på Ikea uten å bli skitten på hendene. Med han er en generasjon og en forretningsideologi borte, og nok et paradoks ved Kamprad er at verden med hans død med ett ble litt mer uforutsigbar.