I gamle dager hadde kvinner og menn sine roller. Mannen skulle være ute og jobbe for å forsørge familien mens kvinne skulle stå hjemme ved kjøkkenbenken og lage mat, passe barn og gjøre rent
I gamle dager trodde man at homofili var en pervers sykdom, at homofile selv valgte å være sånn, og at bare de ville så kunne det kureres.
I gamle dager trodde man at «negre» var dumme og «aggressive» og at det egentlig bare var bra at den hvite mann kunne styre og oppdra dem, for samfunnene deres fungerte bedre da.
I gamle dager trodde man at fossen rant til ingen nytte hvis den ikke var lagt i rør, og at det bare var et tegn på fremskritt å pøse på med allverdens gifter ut i naturen og atmosfæren.
I gamle dager var det en stor skam å få barn utenom ekteskap. Skammen måtte barnet bære med seg hele livet, og moren ble virkelig sett ned på.
I gamle dager var alle overbevist om at norsk kultur var best i verden. «When in Rome, do as the Romans» og naturligvis skulle alle som flyttet hit fortest mulig viske ut sin kultur og «bli norske». Særlig samer og tatere fikk merke dette.
I gamle dager døde mange barn av barnesykdommer i tidlig alder. Det fantes ikke vaksiner for å kurere sykdommene, men man hadde jo en del gamle kjerringråd som man trodde hjalp….
I gamle dager betydde religion, tradisjon og gammel folketro mye. De færreste hadde noe særlig utdanning og om vitenskapen kom frem til noe som stridet imot tradisjonen så var man svært skeptisk. Det tok f.eks. flere hundre år fra vitenskapen fant ut at jorden er rund og slett ikke i sentrum for Universitet til at folk flest var villige til å tro på det.
I gamle dager mente man at demokrati – i den grad det faktisk var for alle og ikke bare for rikfolk – rett og slett betydde at flertallet bestemmer. Man hadde ingen begreper om beskyttelse av etniske og religiøse minoriteter, religionsfrihet var utenkelig (den rådende religionen i landet hadde jo rett!) og ytringsfriheten hadde nå sine anstendighetens grenser.
I gamle dager ble høy alder i seg selv sett på som nærmest et kvalitetstegn på at man visse bedre enn andre.
I gamle dager ble funksjonshemmede stort sett bare stuet bort på hjem, de var «krøplinger» eller «åndsvake» og var lite å ta vare på. Og det var sikkert Gud hadde straffet dem eller foreldrene deres for ett eller annet.
I gamle dager ble ateister sett på som noe skikkelig suspekte greier som ville ødelegge hele samfunnsordenen og ødelegge moralen i samfunnet fullstendig.
I gamle dager trodde man at jøder deltok i en stor verdensomspennende konspirasjon der de gjorde alt de kunne for å spre ymse gift og ødelegge samfunnene våre innenfra. Moderne vitenskap og bankbeveset var bare to av de områdene de benyttet seg av for å spre denne «giften».
I gamle dager greide stort sett land seg selv, og de brydde seg ikke noe særlig om samarbeid med andre land, i hvert fall om du så bort fra at små land som var i nærheten av store og mektige land helst bare måtte underkaste seg interessene til det mektige nabolandet uavhengig av hva folket måtte mene.
I nyere tid har vi vært vant til at det ikke er sånn lenger. Mer liberale verdier er blitt mer eller mindre nedfelt som vår faste basis. Såpass selvfølgelige har de vært at både skoleverket og NRK i stor grad bygger på de verdiene. Dessuten kan det ellers ganske så politisk nøytrale kongehuset bygge talene sine på de moderne humanistiske verdiene og rasjonalitet/kunnskap/vitenskap. De har rett og slett hatt en slags status som noe "alle" har vært enige om eller forventet om å være enige om i vesten, og ikke minst i Norge.
Men idag er det noen som vil tilbake til gamle dager. De er nesten i ferd med å bli en politisk kraft av betydning igjen. Skal vi la dem få lov til det? Jeg synes ikke det….