I en ideell verden hadde det ikke vært kriger, og flyktninger hadde ikke eksistert.
I en ideell verden hadde vi sluppet store svingninger i antall asylsøkere som kommer irregulært til våre grenser og blandede grupper av mennesker med og uten beskyttelsesbehov.
I en ideell verden hadde alle flyktninger søkt tilflukt i naboland, som er et lavkostland langt borte.
I en ideell verden hadde flyktninger planlagt flukten sin i flere år og dokumentert sine asylanførsler, slik at vi lett kunne skille flyktninger fra økonomiske migranter uten beskyttelsesbehov.
I en ideell verden hadde alle verdens stater tatt imot kvoteflyktninger, og alle stater hadde inngått bindende internasjonale avtaler om å ta imot, bosette og integrere dem. I en ideell verden ville det ikke være behov for å legge ut på farlige fluktruter for å kunne søke asyl ved grensen til trygge land.
I en ideell verden ville den såkalte flyktningkrisen ikke blitt fremstilt som et vesteuropeisk problem. Vestlige land hadde erkjent at også landene i nærområdene deler deres bekymringer for grensekontroll, manglende integrering og arbeidsledighet, selv om de er lavkostland.
I en ideell verden hadde stater som ville forhindre dødsfall i Middelhavet tatt initiativ til felles løsninger av paradokset med en rett til å søke asyl på grensen, men ingen rett til å reise til grensen for å søke. Stater hadde åpnet for alternative, lovlige veier, som visumordninger og familiegjenforening, og vurdert humanitære visa som et alternativ til menneskesmuglere.
I en ideell verden hadde stater respektert folkeretten, og utredet folkerettslige forpliktelser i tråd med de bindende tolkingsreglene i Wien-konvensjonen om traktaretten.
I en ideell verden hadde stater erkjent at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har et særskilt mandat til å påse at stater overholder sine forpliktelser etter flyktningkonvensjonen og at tolkinger av konvensjonen gjøres i tråd med bindende tolkningsregler. UNHCRs tolkninger av flyktningkonvensjonen ville derfor bli tillagt stor vekt. I en ideell verden hadde en stat som forfektet en annen tolkning enn UNHCR, dokumentert holdbarheten av egen tolkning ved å anvende de samme tolkingsreglene.
I en ideell verden hadde Storskogløsningen, EU-Tyrkia-erklæringen og samarbeid med libyske myndigheter og stammeledere for å stanse fluktruter over Middelhavet, vært i tråd med folkeretten.
I en ideell verden hadde stater søkt løsninger på verdens flyktningproblemer gjennom internasjonalt samarbeid og solidarisk fordeling av ansvar, i tråd med flyktningkonvensjonens formål.
I den virkelige verden
I den virkelige verden er det mange kriger og konflikter, og verdenssamfunnet klarer i begrenset grad å forhindre langvarige konflikter og kriser. Mer enn 20 millioner mennesker er flyktninger og mer enn 40 millioner er drevet på flukt i eget land.
I den virkelige verden oppstår flukt ofte spontant, uten mulighet for planlegging. Mottak av flyktninger er derfor uforutsigbart både i nærområdene og i Norge.
I den virkelige verden ønsker mennesker å flykte dit de har venner og familie. Flyktninger har ingen plikt til å søke asyl i første trygge land, og flyktningkonvensjonen gir dem en viss frihet til å reise irregulært for å komme seg til et slikt land, hvor håpet er både trygghet og muligheten for et bedre liv for seg og sin familie. I den virkelige verden er mange flyktningfamilier spredt over ulike land.
I den virkelige verden mangler mange asylsøkere ID-dokumenter og noen bruker falske dokumenter. Noen kaster dokumentene og misbruker systemet. Andre mister dokumentene underveis, har aldri hatt eller kan ikke ta dem med seg under flukten, eller har blitt rådet til å kaste dem av smuglere. Likevel sannsynliggjør de fleste flyktninger sin identitet i Norge. Det kan være krevende å skille en økonomisk migrant fra en flyktning med behov for beskyttelse. Derfor må det gis tilgang til en asylprosedyre før eventuell retur.
I den virkelige verden er det få land som ønsker å ta imot flyktninger på frivillig basis gjennom FNs kvoteordning. Norge er blant de beste i klassen. Flere europeiske stater nekter å være med på fordeling av ansvar. Noen få land i de såkalte nærområdene har tatt imot en stor andel av verdens flyktninger. Viljen til å inngå bindende regler om fordeling av ansvar for verdens flyktninger er skuffende svak. Viljen til å hjelpe flyktningene i nærområdene er heller ikke tilstrekkelig.
I den virkelige verden er flyktningkrisen en krise for menneskene som flykter og for landene de fleste flykter i eller til, ikke en krise for europeiske stater. 84 prosent av flyktningene befant seg i 2016 i utviklingsland.
I den virkelige verden åpnes ikke lovlige fluktruter, fordi statene frykter det vil sende signaler og vil føre til økt innvandring.
I den virkelige verden benytter regjeringen tvilsom juridisk metode for å fremstille det som at Norges handlingsrom er langt større enn våre internasjonale forpliktelser tilsier.
I den virkelige verden fremstiller blant andre Regjeringsadvokaten UNHCR feilaktig som en interesseorganisasjon, som norske myndigheter kan avfeie i en folkerettslig analyse.
I den virkelige verden er det svært tvilsomt om Storskog-løsningen og EU-Tyrkia-erklæringen er i tråd med folkeretten. Flyktninger har rett til beskyttelse mot retur til umenneskelig eller nedverdigende behandling (non-refoulement). De skal i tillegg gis rettigheter innenfor en rekke samfunnsområder. Sender man flyktninger til andre stater hvor flyktninger ikke får tilgang til å søke asyl, ikke får rettigheter som flyktning, eller tvinges til å bo under uverdige mottaksforhold eller i fengsel, bryter staten som sender dem flyktningkonvensjonen.
I den virkelige verden er det ingen enkle løsninger, og løsningene er avhengig av at verdens stater samarbeider om forpliktende avtaler for å fordele ansvaret for verdenes flyktninger.