Og det skjedde i de dager ... Vi vet alle hva som skjedde. Om manntallsbudet fra keiser Augustus. Om manglende husrom i herberget. Om en fødsel i en stall. Om den store stjerna som lyste opp nattemørket. Og jeg undrer, på tampen av 2016: Hvem har i dette året lyst opp en svart natt? Hvem har fulgt den nyfødtes utsagn slik han formulerte seg som voksen: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» (Matteus 25:40.)
Og jeg undres videre: Ville det vært rom i herberget Norge om Josef og hans gravide kone hadde søkt asyl her, i det Herrens år 2016? Hadde de vært nok forfulgte, eller ville de blitt kvalifisert som asylsøkere uten reelt oppholdsbehov?
Den lille gutten vokste opp i en flyktningfamilie. Vi kan lese i Bibelen om Herrens engel som viste seg for Josef og sa: «Bryt opp, ta med deg barnet og dets mor og flykt til Egypt.» Noe Josef valgte å etterkomme. Noe mange Josefer etter han har valgt å gjøre. Flykte fra forfølgelse. Ikke minst i dette året.
Barnet Jesus vokste opp. Han ble et meget spesielt menneske med stor styrke og integritet. Han kjempet for dem som sto nederst på rangstigen. En av dem het Maria Magdalena. Sett ned på og foraktet av mange. Men ikke av denne forunderlige mannen. Han som senere skulle bli kalt Himmelkongen. For meg er han alle tiders største Godhetstyrann: «Du skal elske din neste som deg selv.»
Agnar Mykle skal ha sagt: «Menneskene forenes i lengselen etter håndflatens myke sider.» Og det gjør alle mennesker, uavhengig av etnisk og religiøs bakgrunn.
Vi har noen fremstående maktmennesker i dette lille landet vårt som er redde for at norske verdier skal gå tapt med de fremmedes ankomst. Nei, vi har ikke plass til alle som banker på døra i herberget. Men noen rom har vi. Ledige til og med. For tre år siden fortalte ei lita jente med store, fortvilte øyne: «Eg liker Norge, men Norge liker ikkje meg.» Neda hadde bodd i landet i 10 år. Hun skrev: «Politiet kan komme hvert minutt og rive meg fra røttene mine, kaste meg ut til et annet land jeg ikke vet noe om.» Hvilket var nøyaktig hva som skjedde.
Og det samme skjer. Igjen og igjen. Bare en liten forskjell, kanskje? Nå har vi en «integreringsminister» som, etter å ha tvangsreturnert 7 år gamle Massoud til Afghanistan i august i år, jubler over hvert menneske man kan utvise, tommel opp, lik og del. «Jeg vil så gjerne reise tilbake til Norge,» sier lille Massoud til New York Times. Reise tilbake til storesøster Aghda som bor i Fredrikstad sammen med to tanter. Brødrene og mor og far er sendt tilbake til «trygge» Kabul. Agdha forteller til Nettavisen at familien ikke har noe fast sted å bo. De flytter rundt. Og lille Massoud som ikke snakker verken dari eller pashto, bare norsk, er redd. Tør ikke være ute. New York Times spør hvordan Norge kan tvangsreturnere familier til et Afghanistan mer utrygt enn på lenge. Norge og Nederland er de eneste land som tvangsreturnerer barn til Afghanistan. Tommel opp, svarer vår statsråd.
En selvmordsbomber sprengte seg nylig i lufta utenfor en moské i Kabul. 35 mennesker drept. Få meter unna står en mor, en far og et lite barn. Det lille barnet blir skadet. Barnet Norge returnerte til dette trygge landet.
1600 somaliere som har fått opphold her i landet, kan nå få tilbakekalt sin flyktningstatus. 120 har allerede fått varsel om dette. Det er blitt så trygt i Somalia, må vite. Hvorfor kan vi da lese på UDs sider: «Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til, eller opphold i, sør-, sentral- og nordøst-Somalia og oppfordrer alle de som allerede er i disse områdene til å forlate området. Utenriksdepartementet fraråder reiser som ikke er strengt nødvendige.» Er virkeligheten så forskjellig for «oss» og «dem»? Hvilket tankekors i disse juletider!
Vi må tørre å bry oss. Vi må tørre å gå inn i enkeltsaker. Bare slik kan vi forstå hvordan systemer virker. Og så må vi stå opp med all den stemmekraft vi har når Svein Åge Godtlund, lokalpolitiker for Demokratene, uttaler i forbindelse med det grusomme dobbeltdrapet i Kristiansand: «Gjør vel ikke noe at Hassan ble tatt av dage. Han var sikkert en fremtidig terrorist.» Og Pegida Innlandet kaller 14 år gamle Jakob Abdullahi Hassan for «jihadyngel»! Det er visst disse og deres likemenn som hevder å slå ring om vår norske kulturarv.
Det (foreløpig) siste stuntet fra «integreringsministeren» er oppfordringen til oss om å gi penger til forfulgte kristne. Skal vi ikke gi penger til forfulgte, uavhengig av religiøs bakgrunn? Hvem er «din neste», Sylvi? Lik og del! sier hun. Splitt og hersk! svarer jeg.
År 2017 banker på. Jeg skal gå inn i dette året som stolt medlem av et nytt samstemt og flerstemt kor. Navnet er Hylekoret. Dessuten vil jeg hilse det nye året velkommen som feministelitegodhetstyrann. Og så har jeg allerede begynt å øve på en sang jeg har tillatt meg å omskrive tre av versene på:
Det lyser i stille grender
av tindrande ljos i kveld.
Og tusen små barnehender
mot himmelen ljosa held.
Dei høyrer at stilla flerrast
av bomber og høglytt gråt.
Dei spring medan vegar sperrast
og hulkar fram orda, sårt:
«Eg bankar, er døra åpen?
Eg held fram mi eiga hand.
Her er berre farleg’ våpen.
Eg ynskjer eit anna land.»
Høyr songen som atter tonar
med gråt i den stille natt
om barnet som sorgtungt vonar
sjå fridomens himmelskatt.
Godt nytt år! Korøvingene begynner i januar. Blir du med?