ANNONSE
Vis bildetekst
Foto: ILLUSTRASJON: SIRI DOKKEN

I anledning dagen

Noen ganger skal man ikke gratulere jubilanter.

«Det er en ære å få være her og feire deg, det er på tide.

Dessverre er det verre å være ærlig når jeg sier det.

Det er så mye om deg som alt er sagt,

men alt er liksom fylt med litt for lite og litt for gal forakt.»

Med disse ordene gratulerte de politiske rapperne Gatas Parlament Israel med 60-årsdagen i 2008. Ti år etter er det enda vanskeligere å ønske til lykke på dagen. Til det er Israels «bursdag» på mandag for manges tragedie. Dagen etter Israels dag 14. mai, markerer palestinerne «al-nakba». Katastrofen.

Anledningene til å markere runde årstall hoper seg opp med tida. Men jubileer skal man ikke kimse av. De er gode milepæler å stoppe opp ved. Til høsten er det 100 år siden første verdenskrigs slutt. På mandag kan altså staten Israel markere sine første 70 år. De to henger sammen.

I 1916 begynte franskmenn og briter å planlegge for tida etter «The Great War», hva de skulle gjøre med krigsbyttet. Tyrkerne i Det osmanske riket var svake, og seier i Midtøsten var mer enn sannsynlig for de allierte. To mann fikk i oppdrag å planlegge for et Midtøsten under fransk-britisk kontroll.

Vilkårlige grenser ble streket opp i sand. Hastig, tilfeldig og på arrogant avstand stykket de opp Midtøsten. Den nordlige delen (Syria, Libanon, Nord-Irak og det sørlige Tyrkia) gikk til Paris, den sørlige (Palestina, Jordan og Sør-Irak) til London. Shake hands. And shut up.

Først måtte krigen vinnes. Araberne ble lovet selvstyre og frihet etter århundrer under osmansk styre mot at de gjorde væpnet opprør. I 1917, da krigen i Europa gikk katastrofalt dårlig for de allierte, og britene trengte de sterke jødiske kreftene til å påvirke Russland og USA, innrømmet de sionistenes ønske om et eget jødisk land i Midtøsten. Noen titalls ord i den såkalte Balfour-erklæringen, etter den britiske utenriksministeren Arthur Balfour, lovet jødene plass i Palestina. Riktig nok med en setning om at dette ikke måtte skje på bekostning av rettighetene til de ikke-jødiske innbyggerne som allerede var der. Det var uansett startskuddet for grunnleggelsen av den jødiske landsbyen Balfouria sør for Nasaret og en masseinnvandring av jøder til det britiske protektoratet. Bare i 1925 kom det nesten 35.000 jøder til området. Siden har det naturlig nok vært bråk.

Det ble fort klart at britenes og Folkeforbundets ambisjon om fredelig sameksistens var umulig. Og i 1928 oppsummerte den britiske guvernøren sir John Chancellor at Balfour-erklæringen var en «kolossal blunder». En oppfatning som raskt etablerte seg i det internasjonale samfunnet. Men nazistenes galskap fra 1933 og overgrepene mot Europas jøder endret alt. Viljen til å bøte på denne ufattelige tragedien, var stor. I 1947 delte FN Palestina i to, til den innfødte majoriteten av araberes protester. Det er grunn til å feire at jødene fikk sitt hjem, sin stat, sin borg. Europa føltes selvsagt ikke trygt etter Holocaust. Men én rett har utløst en større urett. Mot dem som allerede bodde i Palestina. Og som hadde bodd der i århundrer.

I krigen som fulgte etter erklæringen av Israels selvstendighet 14. mai 1948, ble 700.000 palestinere fordrevet fra sine hjem. 500 landsbyer ble jevnet med jorden. Det nye Israel la etter 1948-krigen under seg langt større landområder enn det FN hadde sagt ja til. I dag er likevel de 77 prosentene av Palestina som utgjør Israel det som er folkerettslig akseptert. Nye kriger fulgte, nye prosent ble okkupert, og nye hundretusener av palestinere mistet sine hjem. Fem millioner palestinere er i dag etterkommere av folk som måtte forlate sine marker og landsbyer i 1948 og 1967. Det er fem millioner sår som ikke gror. I dag bor det 750.000 bosettere ulovlig på palestinsk jord på Vestbredden. Oppfordret og finansiert av den israelske staten. På 90-tallet ble det påbegynt en mur som skal stenge palestinerne ute. Men som kanskje mest av alt stenger israelerne inne. FN har definert Israel som en apartheidstat der palestinere systematisk undertrykkes. Israelsk journalistikks største mentor, den liberale kommentatoren i Haaretz, Gideon Levy, har gjennom et langt liv kritisert israelsk politikk. For det er han hatet. Han oppsummerer glidningen mot høyre i Israels nasjonalistsiske selvforståelse når han skriver «å behandle palestinere som offer og overgrepene de er utsatt for som kriminelle handlinger, blir sett på som forrædersk».

Göran Rosenberg, den svenske forfatteren og journalisten, selv barn av Auschwitz-overlevere, skrev i 1996 boka «Israel – det förlorade landet». En personlig beretning om en jødes skuffelse over hva Israel har blitt. I fjor sommer, 21 år etter, skrev han i Expressen: «Da jeg vokste opp på 1950- og 60-tall var Israel virkeliggjøringen av vårt tids sosiale utopi, det mirakuløse svaret på jødeutryddelsen». «Israel var ikke tenkt å bli som dette. En etnisk-jødisk okkupasjonsmakt». Skuffelse er blitt til resignasjon.

70-årsdager innbyr ikke til å snakke om framtida. Refleksjon over Israels vei videre, er som å tenke på universets uendelighet. Det svartner for et normalt sinn. Tragedien er at det nå ikke lenger fins mennesker som har opplevd noe annet enn konflikt. Demoniseringen fra begge sider blir verre. Generasjon etter generasjon oppdras til hat. Skyttergravene graves dypere for hvert år. Den opplyste, presumptive rettsstaten Israel bærer det fulle ansvaret. Og dessverre er det sånn med jubilanter at personlighetstrekkene bare blir sterkere med årene. Fordommene flere. Verdensbildet sementeres. Smidigheten mindre. Selvbildet sterkere og påståeligheten større. Evnen til forandring forsvinner. Om ti år er Israel 80. Alderdommen kan bli smertefull.

Donald Trumps bursdagspresang, en ny amerikansk ambassade i Jerusalem som åpnes mandag og brudd med Iran, er en bombe i glanset papir.


nyemeninger Meninger Israel

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!