GARDERMOEN (Dagsavisen): Trine Skei Grande og Venstre må ha hatt tidenes verste oppkjøring til et landsmøte. For bare en uke siden lå det an til at partiet skulle kaste seg ut i en hemningsløs feiring av regjeringsmakt og gjennomslag. Spørsmålet var om partiet kom til å være uutholdelig selvforherligende, eller om i alle fall et og annet bein ville være nede på jorda sånn innimellom.
Så rykket Ola Borten Moe ut og bød opp til en ny runde om Trine Skei Grandes absolutte mareritt: Den ti år gamle historien om at hun hadde sex med en 17-åring i en åker i Borten Moes bryllup. Useriøse nettsteder har kastet seg på med en nærmest manisk og detaljrik dekning av hva som påstås å ha skjedd.
Venstres måte å håndtere dette på, er ikke av verdensklasse. Etter først å ha gått ut og kommentert saken, nekter Grande nå for at hun har gjort det. Det er veldig lett å forstå at både hun og alle som vil henne godt ønsker at hele greia bare skal forsvinne. Men det gjør den ikke. På landsmøtet har historien fått rollen som den hvis navn bør være unevnt.
Det kan være på sin plass å minne om to svært vesentlige forskjeller på denne historien og metoo-historiene som har rystet de andre politiske partiene. Når det gjelder Trond Giske (Ap), Kristian Tonning-Riise (Høyre) og Ulf Leirstein (Frp), dreier det seg om gjentatte overgrep. Over år. Det er ikke enkelttilfeller. Det er et mønster. Trine Skei Grande gikk over streken én kveld. Det har ikke kommet noen beretninger om at dette er noe hun driver med til stadighet. Det er vel en ganske sterk indikasjon på at hun har tenkt over sine egne handlinger og tatt konsekvensen av feilene sine. Skjerpet seg, som det heter på godt norsk.
Den andre forskjellen handler om konteksten. Ja, Grande var stortingspolitiker da dette skjedde. Ja, hun burde visst bedre. Men hendelsen fant ikke sted i partisammenheng. Ola Borten Moes bryllup var ikke et politisk møte (får vi anta). Grande hadde ingen partipolitisk posisjon – verken på festen eller overfor 17-åringen. Alt dette betyr ikke at saken er totalt uproblematisk, men det må være ganske enkelt å se at den er noe helt annet enn de andre sakene. Terje Søviknes gjorde seg skyldig i noe langt verre. Når Erna Solberg mener at han kan være statsråd, ville det være rart om hun skulle ha problemer med Grande.
Men ingen av disse punktene blir brakt til torgs fra Venstre-hold. Den eneste kommunikasjonsstrategien ser ut til å være «Taushet er gull».
Landsmøtet preges av en annen elefant som er langt mer politisk interessant. Den heter Frp. Da Trine Skei Grande holdt sin åpningstale, tok hun en stor sjanse ved å innkassere en støtte hun ikke har. Det var et splittet Venstre som gikk i regjering med høyrepopulistene. Også det problemet møtes med at Grande later som at det ikke er der. «Jeg er utrolig stolt av en organisasjon som kan ta så tøffe valg, og stå sammen etterpå uansett hvilken side man var på i utgangspunktet», sa hun i talen.
Før landsmøtet sa Grande at Venstre og Frp er likere enn hun hadde trodd. Store deler av talen var en skryteliste over hva Venstre har fått til i regjering og et forsvar av Venstre-ledelsens kontroversielle valg. Dersom motstanderne av regjeringsdeltakelsen satt i salen og følte seg oversett, overhørt og overkjørt, hadde de god grunn til det. Det hadde kanskje vært smart å anerkjenne den tvilen og splittelsen som Venstre tross alt har kjent på. Eller er det også for ubehagelig?
I talen presenterte Grande en blank nyhet: Fra 14. mai skal asylsøkere på integreringsmottak få arbeidstillatelse. Det blir feil å karakterisere responsen fra salen som applaus. Det var utemmet, tøylesløs jubel. «Det er en stor meningsløshet at asylsøkere ikke har fått lov til å jobbe, men bare må sitte på et mottak og vente», sa Grande.
Men regjeringen har ikke gitt alle asylsøkere denne muligheten. Bare de som sitter på ett av de fem integreringsmottakene. Det er noe ganske annet.
Trine Skei Grande står i fare for å overselge et regjeringsprosjekt som møtte så stor skepsis i partiet. Det er for tidlig å si hvordan det ender. Men hun gjør det ikke lett for seg selv.