Oslo er byen i Europa med høyest befolkningsvekst. Denne veksten medfører et behov for 100.000 nye boliger innen 2030, 5–6 millioner m2 nye næringsarealer og 2–3 millioner m2 til sosial infrastruktur. Kommuneplanen for Oslo til 2030 omtaler utfordringer med den sterke veksten. Da et enstemmig bystyre vedtok planen i 2015 var det ingen som var bekymret for om Oslo ville makte å møte disse utfordringene. Snarere tvert imot, det var tverrpolitisk enighet om at det var en stor fordel for Oslo og byens innbyggere med en høy befolkningsvekst.
Det har vært et politisk mål for alle partier i bystyret at de som ønsker å bo i Oslo skal få mulighet til det. Kommuneplanen har som hovedformål å legge forholdene til rette for å nå dette målet. Prognosene for befolkningsutviklingen er egentlig et anslag over hvor mange personer man tror vil ønske å bo i Oslo om 10–20 år. I 2040 antar man at byen vil ha 890.000 innbyggere. Men det kan bli så mange som 1 million. Det betyr at Oslo kan få fra 230.000 til 330.000 flere innbyggere på 23 år. Hva skyldes den forventede befolkningsveksten? De senere årene har nettoinnflyttingen fra utlandet til Oslo ligget på ca 7.000 personer pr. år. Veksten i antall innbyggere skyldes også at byen har et fødselsoverskudd på ca 6.000 personer om året. Men virkningen av dette overskuddet reduseres da mange barnefamilier flytter ut av Oslo, særlig de med norsk bakgrunn. Hovedårsaken til befolkningsveksten fram til 2040 vil antagelig være en betydelig nettoinnflytting av innvandrere. Drivkreftene bak denne innvandringen er flere, familiegjenforening, et godt arbeidsmarked, m.m.
I Kommuneplanen regnes det med et behov for 100.000 nye boliger innen 2030 for dekke behovet som en befolkningsøkning på 130.000 fra 2016 til 2030 vil medføre. En økning på 100.000 innbyggere fra 2030 til 2040 vil dermed kreve ca 75.000 nye boliger. Dersom dagens politikk videreføres må man regne med at det vil være en betydelig befolkningsvekst i Oslo i årene etter 2040. Dermed følger også behov for enda flere boliger.
For å få plass til flere boliger innen 2030 vil bystyrets flertall bygge høyere og tettere. Man er også villig til å gå på akkord med bokvalitet: «Vi må kanskje tåle at noen av oss ikke får sol», mente en ledende byutviklingspolitiker. Det gis dispensasjon for støyforskrifter. Soverom skal kunne bygges uten vindu. Størrelsen på uteboder kan reduseres. I tillegg er det forslag om å endre reguleringsbestemmelsene for mange småhusområder. Dette vil i praksis føre til rasering av disse områdene.
Bystyrets flertall er villig til drastiske tiltak for å få plass til 100.000 nye boliger innen 2030. Men hva må bystyrene i framtiden være villige til dersom det skal skaffes plass til boligene som må bygges etter 2030 og etter 2040? Da er det bare en løsning – bygge i Marka, bygge i Maridalen, bygge i Sørkedalen og bygge enda høyere og tettere.
Dagens byutviklingspolitikk er i strid med grunnleggende krav til byutvikling. Det er ikke akseptabelt at nye innbyggere i Oslo skal tilbys boliger med dårligere kvaliteter, mindre sol og lys, mer støy og mer forurensning enn de boliger som ble reist tidligere. Dette er en politikk som først og fremst vil ramme innbyggere med innvandrerbakgrunn. Den vil også føre til redusert bokvalitet for mange som nå bor i Oslo.
Dagens byutviklingspolitikk er heller ikke bærekraftig. Oslo vil ikke makte å betale for investeringene og driftskostnadene i barnehager, skoler, sykehjem og annen infrastruktur som en sterk befolkningsvekst vil kreve. Det er stor fare for at omfanget av og kvaliteten på kommunale tjenester må reduseres i årene som kommer.
Men det finnes alternativer til denne politikken. Det er mulig å bygge gode og rimelige boliger og etablere attraktive arbeidsplasser utenfor Oslo, i nabokommuner og i Østlandsregionen. Det er et spørsmål om politisk vilje og evne, nasjonalt og regionalt. Oslo behøver ikke bli en by der gode boområder raseres, der man bygger høyere og tettere og går på akkord med kravene til sol, lys, støy og uteområder slik ledende byutviklingspolitikere vil i dag.