Kronikken er skrevet i samarbeid med Iselin Frydenlund, postdoktor ved Menighetsfakultetet
I forrige uke var Norges utenriksminister Børge Brende i Dhaka. Der tok han ifølge rapporter opp en av Bangladeshs mest akutte utfordringer, rohingya-flyktningene. Norge har et godt forhold til både Bangladesh og Myanmar og vil forhåpentligvis kunne bruke denne innflytelsen bidra til å løse situasjonen. Men det er lite trolig. Det er flere hundre tusen rohingyaer i Bangladesh, flyktet fra overgrepene i Myanmar, men i begge land er de uønsket, i begge land nektes de rettigheter.
Vold og forfølgelse
Ifølge FN er 66.000 nye rohingyaflyktninger ankommet Bangladesh de siste månedene. Fra før var det anslagsvis mellom 200.000 og 500.000 rohingyaflyktninger i landet. Flyktningene forteller om brutale overgrep, om voldtekter og mord, og oversiktsbilder viser nedbrente landsbyer. Rohingyaer jages fra Rakhine-provinsen i Myanmar. FN omtaler dem som verdens mest undertrykte minoritet.
Myanmar: etniske kategorier som grunnlag for statsborgerskap
Rohingyaene er en etnisk gruppe som i all hovedsak holder til i Rakhine-provinsen, på grensen til Bangladesh. De er muslimer og taler en bengalidialekt. I Myanmar oppfattes de som ulovlige innvandrede og nektes derfor statsborgerskap. I Myanmar danner kulturelle, religiøse og etniske kategorier grunnlaget for statsborgerskap. Dette innebærer at staten anerkjenner noen grupper som innenfor, andre som utenfor. Statsborgerskapsloven fra 1982 identifiserer åtte nasjonale grupper som «statlig godkjente», samt andre grupper dersom de kan bevise at de har bodd innenfor statens moderne grenser fra før 1823. Det siste er det svært få mennesker som kan ettersom offentlig dokumentasjon og statlig byråkrati er av nyere dato i disse områdene. I tillegg utviklet militærregimet en liste over 135 «godkjente» etniske grupper, men «rohingya» står ikke på denne listen. Det betyr at mennesker som identifiserer seg som rohingya ikke kvalifiserer til statsborgerskap. De er dermed også fratatt grunnleggende menneskerettigheter, som retten til fri bevegelse, til å stemme eller stille til valg.
Uønsket i Bangladesh
Til tross for nært slektskap med bangladesherne og til tross for at staten der organiserer flyktningleirer, er de uønsket også der. Grensevakter sender tilbake de flyktningene de får tak i, rohingyabarn født i Bangladesh gis ikke statsborgerskap, og i en periode fikk bangladeshere ikke gifte seg med rohingyaer. Regjeringen har funnet en diger sandbanke og foreslår å bosette alle rohingyaene der. Den motarbeider også et forslag om FN-kvote – av frykt for at flere skal lokkes over grensen. Selv ikke opposisjonen kritiserer regjeringens håndtering av situasjonen og ikke engang islamistene har mobilisert. Opprop retter seg mot regjeringen i Myanmar, ikke mot manglende innsatsvilje fra regjeringen i Bangladesh.
I Bangladesh er rohingyaene uønsket fordi de inngår i en stor og flytende uregistrert befolkning, bidrar til svart økonomi, og legger beslag på knappe ressurser i et overbefolket land. De lever på eksistensminimum uten tilgang på offentlige helsetjenester eller skole. De som kan, reiser som arbeidsmigranter til Midtøsten og Malaysia. Men dette gjør det bare verre: arbeidsmigrasjon er en av Bangladeshs største inntektskilder og desperate rohingyaer utkonkurrerer dem på lønn.
Bevegelige befolkninger og moderne statsgrenser
I Sør-Asia og Sørøst-Asia finnes flere millioner statsløse. Årsakene er flere. Historisk utgikk de store rikene fra de grøderike slettelandene – som Bengal og Mandalay. Skog- og fjellområdene imellom var preget av etnisk, språklig og religiøst mangfold. Da det britiske imperiet styrte India og Burma ble det trukket tydelige yttergrenser og enkelte befolkningsgrupper ble splittet. Det finnes mange slike folkegrupper i området. Etniske smågrupper som zo, chakma, naga og khasi omtales gjerne som stammefolk og er ofte splittet mellom Myanmar, India og Bangladesh. I tillegg har andre grupper flyttet på seg mellom innland og kyst, mellom nord og sør, fra India til Burma og omvendt. Dette var handelsfolk, sjøfolk, bønder, yrkesmilitære eller rådgivere ved hoffene. Alle var de en del av et system som vektla funksjon og ikke historisk eller etnisk tilhørighet. Derfor finner vi rakhine-buddhister i Bangladesh og bengalere i Myanmar, og vi finner indiske muslimer og malay-muslimer i det buddhistiske Myanmar, og både indiske tamiler og nordindere i Malaysia. Rohingyaene i Rakhine-provinsen er et resultat av folkevandringer og bosettingsmønstre som har utviklet seg over hundrevis av år. De mange hundre tusen rohingyaer i Bangladesh, mange fra før urolighetene, utgjør en flytende befolkning frem og tilbake over en lite oversiktlig grense.
Manglende vilje til politisk løsning
Hvorfor er det så vanskelig å finne en løsning? I Myanmar har ikke demokratisering endret på synet om etniske kategorier som grunnlag for statsborgerskap. Dessuten har buddhistiske politiske bevegelser gjort rohingya-spørsmålet om til et spørsmål om ulovlig muslimsk innvandring. Flyktningkrisen gjøres om til et spørsmål om global islamsk ekspansjon det er legitimt å verne seg i mot med alle midler. Ikke minst handler konflikten om lokale Rakhine-buddhisters kamp for sine rettigheter, både i forhold til rohingyaene, men også i forhold til den burmesiske staten som de ser på som en kolonimakt. Det er også et økende sikkerhetspolitisk problem ettersom global jihadisme står klar til å løfte den lokale konflikten inn i en global kamp.
For Bangladesh er dette et burmesisk problem. Å gi rohingyaene rettigheter er like utenkelig og vanskelig som det er for Myanmar.
Årsaken til lidelsene ligger nettopp her, i statlige definisjoner av menneskers identitet og gruppetilhørighet som grunnlag for statsborgerskap. Sett fra et menneskerettslig og humanitært synspunkt er disse menneskenes etniske identifikasjon irrelevant; de har krav på statsborgerskap og grunnleggende menneskerettigheter uansett.