Kultur

Hvorfor er minoritet blitt synonymt med muslim?

De som ikke har noe med islam å gjøre, er blitt usynlige, og de som vil slippe å ha noe med sine forfedres religion å gjøre, blir like forbanna omtalt og betraktet som muslimer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg leste i avisen her en dag at en offentlig institusjon vurderer å endre alkoholpraksisen på sine årlige jule- og sommerfester av hensyn til minoritetskvinnene som arbeider der. Mange leste sikkert notisen uten å heve et øyenbryn. For noen er diskusjonen et uttrykk for en multikulturalistisk toleranse på ville veier, for andre et uttrykk for en sivilisert holdning der man er trygg nok på seg selv til å ta hensyn til andre.

Man blar videre til sporten. Var det ikke så at Leeds spilte i går? Men så blar man tilbake igjen og tenker at denne nyheten bekrefter en tendens som har vært til stede lenge, men som blir tydeligere for hvert år. Minoritetspolitikk er nesten blitt ensbetydende med muslimpolitikk. Innvandrer er blitt synonym for muslim. De som ikke har noe med islam å gjøre, er blitt usynlige, og de som vil slippe å ha noe med sine forfedres religion å gjøre, blir like forbanna omtalt og betraktet som muslimer. For å slippe, må man nærmest være Shabana Rehman, og hun har sannelig betalt mer enn nok for sin frihet.

Det var neppe av hensyn til de polske, kinesiske, bolivianske, svenske, ghanesiske eller vietnamesiske minoritetsjentene at man vurderte julebord uten børst. Det finnes sannelig nok av akevittdrikkende iranere, bosniere, irakere, tyrkere og pakistanere i landet også, for den saks skyld. Men de har forsvunnet fra radaren.

En kompis med iransk bakgrunn sa her en dag, over et glass skummende pilsnerøl, at situasjonen kunne sammenlignes med om en konservativ luthersk prest skulle ha representert meg i offentligheten. Når religiøse ledere dukker opp i mediene og gir inntrykk av at de representerer innvandrerne, eventuelt minoriteten, ringer iallfall hans alarmklokker.

Når ordet minoritet blir ensbetydende med ordet muslim, får det mange konsekvenser, noen av dem sikkert utilsiktede.

For det første blir fokus flyttet fra klasse til kultur. I stedet for å diskutere tiltak mot diskriminering i arbeidslivet og hvordan somaliske menn skal få tilbake selvrespekten, snakker man om bikinier, hijaber og alkohol.

For det andre blir muslimene unødig stigmatisert. Som en tamilsk kompis sa her en dag: ‘Tvangsekteskap forekommer blant tamiler også, men merkelig nok er det ingen som snakker om det.’ De andre slipper unna med sine små og store brudd på de norske likhets- og likestillingsidealene, enten de er ortodokse kristne, Jehovas vitner eller hinduer.

For det tredje får religionen en ufortjent stor plass i den offentlige diskursen om kulturelt mangfold. Det er altfor lite offentlig interesse for språk, slektskap, mat og musikk, for å nevne fire felter som sjelden nevnes i debatter om mangfold. I stedet går debattene om islam og likestilling, islam og demokrati, islam og kristendom i loop.

For det fjerde blir diskriminering som ikke skyldes religion, usynlig. Som en tredje kompis, med afrikansk bakgrunn, sa til meg forleden, har det ikke blitt lettere å være afrikaner i Oslo etter at hele storsamfunnets oppmerksomhet har flyttet seg mot islam. Diskrimineringen er nøyaktig den samme, og stereotypiene har knapt flyttet seg en millimeter. Imidlertid får de ikke-muslimske innvandrernes problemer praktisk talt ingen oppmerksomhet i mediene lenger. Det blir dessuten gjort mindre enn før for å løse dem. De såkalte integreringsproblemene er jo primært knyttet til muslimer, må vite.

For det femte blir personer som kan assosieres med islam, assosiert med islam, enten de vil det eller ikke. For mange ville det være en stor lettelse å kunne være en vanlig fyr, eller en vanlig dame, en umarkert person, en som ikke trengte å bli behandlet enten ærbødig eller nedlatende på grunn av sin antatte annerledeshet.

Et samfunn der religion er et individuelt anliggende og en privatsak, er kanskje umulig. Det går likevel an å gå inn for det syn at religion, i et individualistisk samfunn som det norske (som jo baserer sitt verdigrunnlag på individuelle menneskerettigheter), er noe man selv har valgt, eventuelt valgt å slippe. Det gjelder for alle religioner, uansett hva de kaller seg. I neste omgang kunne man kanskje avskaffe statskirken, noe som ville være nødvendig for å kutte millionstøtten til andre religiøse lag og foreninger – de fikk begynne med vafler og loppemarked, som alle andre – og plutselig ville vi kanskje få en situasjon der andre sider ved minoritetenes situasjon ble tydeligere igjen. Der minoriteter organiserte seg i foreninger som ikke baserte seg på religiøs tilhørighet. Slik var det jo i begynnelsen. En av de første innvandrerforeningene i Norge var Pakistansk Arbeiderforening, glem ikke det.

Misforstå ikke. Selv om jeg aldri har tilhørt noen religion selv, har jeg ingen ting imot at andre gjør det. Det skulle bare mangle. Din tanke er fri, og du tror på det du vil. Men det gjør jeg også.

Mer fra: Kultur