Den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichies roman «Half a Yellow sun» ble omtalt som en historie om rase og identitet da den kom i 2006. FOTO: AP/NTB SCANPIX

Den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichies roman «Half a Yellow sun» ble omtalt som en historie om rase og identitet da den kom i 2006. FOTO: AP/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

23-05-2017

Hvordan ikke snakke om afrikansk litteratur

Historien om moderne afrikansk fiksjon består i hovedsak av 100 år med katastrofal merkevarebygging.

I markedsføringen av afrikansk fiksjon har tradisjonen vært at utgivere både i Afrika og i Vesten simpelthen har påført romanen en sosial merkelapp. «Den og den romanen utforsker kolonialismen.» Punktum. «Den og den presenterer en sviende beskrivelse av kvinnehat.» Punktum. «Korrupsjon står i fokus i romanen til den og den.» Punktum. Afrikansk fiksjon blir innpakket og distribuert, kjøpt og solgt basert på en tematisk orientering, ikke ut ifra en estetisk verdi.

Denne oppfatningen av afrikansk litteratur har en forhistorie. Den kan spores tilbake til det jeg har kommet til å oppfatte som den afrikanske romanens manglende bevissthet i antropologisk forstand. Akademiske institusjoner var de første til å legge merke til at det fantes noe som kunne betegnes som afrikansk fiksjon.

I dag, når Teju Cole utgir en roman, blir den anmeldt av New York Times som litterært verk, ikke sant? Det har ikke alltid vært slik. Forskerne så på afrikansk fiksjon som dokumentasjon av livet i Afrika, ved å gjøre afrikanske holdninger og verdier tilgjengelige i fortellende form. Men selv da afrikansk fiksjon omsider banet seg vei inn på det litterære markedet, mistet den aldri sin antropologiske tiltrekningskraft. Utgivere og kritikere ble vant til at enhver fiktiv utgivelse som kom fra Afrika, måtte forfekte en eller annen sannhet om Afrika. Det ble vanlig praksis å markedsføre afrikansk fiksjon basert på sosiale og politiske temaer, ikke på litterære kriterier.

Denne praksisen har foregått så lenge at vi – lesere, anmeldere, utgivere – har glemt hvordan vi burde forholde oss til afrikanske romaner, utover nettopp de sosiale eller politiske temaene som tas opp. Afrikansk fiksjon er usynlig, bortsett fra når den speiler sosiale problemer, kulturelle temaer og politiske holdninger.

Omtalen av David Mitchells og Chimamanda Ngozi Adichies romaner på Amazon er gode eksempler som viser at vi må revurdere måten vi møter afrikansk fiksjon på. Her er åpningslinjene i Amazons reklametekst for Mitchells Cloud Atlas: «Som postmoderne visjonær og en av de ledende stemmene i det 21. århundres fiksjon kombinerer David Mitchell ren eventyrlyst, en nabokovsk forkjærlighet for gåter, et skarpt øye for karakterer og en sans for utfordrende filosofiske og vitenskapelige spekulasjoner i tradisjonen fra Umberto Eco, Haruki Murakami og Philip K. Dick. Resultatet er gnistrende original fiksjon, like dyptsøkende som den er lekende. Med favorittstempel hos en ny generasjon forfattere utforsker Mitchell i denne banebrytende romanen på vågalt kunstnerisk vis noen grunnleggende spørsmål om virkelighet og identitet.»

Sammenlign denne omtalen med den ene åpningslinjen om Chimamanda Ngozi Adichies Americanah: «En sterk og øm historie om rase og identitet av Chimamanda Ngozi Adichie, den prisvinnende forfatteren av Half of a Yellow Sun (En halv gul sol).»

La du merke til hvordan historiens litterære karakter – eventyrlysten, nabokovsk, karakterdrevet og så videre – vektlegges i omtalen av Mitchells roman? Slik blir Mitchell plassert innenfor en litterær tradisjon. Likhetstrekkene med alle fra Eco til K. Dick blir trukket fram – i tilfelle du skulle ha oversett det faktum at Mitchell er en dekorert, intellektuell og i ordets rette forstand litterær forfatter. Etter hvert kommer vi fram til temaet i romanen – «Mitchell utforsker … virkelighet og identitet» − men legg merke til at dét kommer først etter at romanen er beskrevet som en morsom, «lekende» og klart litterær tekst. Legg også merke til at det ikke er et hvilket som helst tema som vektlegges. «Virkelighet og identitet» er atskillig mindre tungvektig enn kolonialisme, totalitarisme, aldersdiskriminering, homofobi – som Mitchells roman faktisk også utforsker, bare så det er sagt.

I relasjon til Mitchells roman nevnes enhver hentydning til bokens temaer helt til sist i omtalen. Når det gjelder Adichies roman, omtales temaet både i innledningen og som hovedsak. Mitchells roman er «lekende» og karakterdrevet. Adichies roman handler om rase. Leserne inviteres til å oppleve Mitchell som litterær kunstner innenfor en lang tradisjon av litterære kunstnere, mens Adichie er informant om temaet rase. Å redusere all den flørtende, humoristiske skjønnheten i Adiches roman til «en øm historie om rase» er helt feil og på grensen til nedlatende. Men omtalen demonstrerer også den forutinntatte holdningen i måten leserne inviteres til å møte afrikanske romaner på.

Der er verdt å merke seg at forskjellen mellom disse to reklametekstene er et bevisst valg fra utgiverens side. Det sies ikke noe om objektive kriterier forbundet med de to romanene. Mitchells roman handler like mye om kolonialisme som Adichies roman er en utsøkt, Austen-inspirert cocktail av romantikk og satire. Som Mitchell har Adichies et våkent øye for karakter. Istedenfor å si at Americanah utforsker temaet rase, kunne reklameteksten enkelt ha slått fast at den «på vågalt kunstnerisk vis» utforsker noen fundamentale spørsmål om kjærlighet. Det er en kostnad forbundet med det å trekke fram sosialpolitiske temaer i forkant og i hovedsak. Som oftest vil vektlegging av politiske temaer i en fortelling ende med å kvele verket som litterært produkt.

Tendensen til å sette antropologiske merkelapper på afrikansk fiksjon skyldes ikke noen form for sammensvergelse på det vestlige forlagsområdet. Afrikanske kritikere har spilt en stor rolle i å promotere ideen om at afrikansk fiksjon nødvendigvis må være saksorientert. Chinua Achebes essay «The Novelist as Teacher» (Romanforfatteren som lærer), Ngugi wa Thiongos «Decolonizing the Mind» (Tankens avkolonisering), Wole Soyinkas skrifter om fiksjon og «den sosiale visjon», og Nadine Gordimers mange essay om afrikansk litteratur leder til at lesere forventer at afrikansk fiksjon eksisterer kun for én ting: å kommentere sosiale forhold i Afrika.

Vi bør bekymre oss om det som kritikere og forleggere sier i sin omtale av afrikansk fiksjon. Som Oyeyemi så vakkert formulerte det, om du sier de gale tingene om en bok, om du skaper feil forventninger hos leserne om hva en bok kan eller ikke kan gi dem, forhindrer du at disse bøkene finner veien til de leserne de fortjener. Afrikansk fiksjon fortjener lesere som ser dens verdi som litterært verk, istedenfor lesere som tiltrekkes basert på en forventning om en antatt antropologisk verdi. Vi må slutte å formidle den forenklede historien om afrikanske fortellinger.

Den afrikanske litteraturviteren og bloggeren Ainehi Edoro er invitert til Oslo av TRAP for å holde et foredrag og en workshop på Kunstnernes Hus onsdag 24. mai klokken 12. Teksten under har tidligere stått på trykk i The Guardian i en noe lengre versjon og er oversatt til norsk av Tove B. Gulbrandsen.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!