14-12-2017

Hvordan blir vi mer positive til Jøder?

Takket være ny forskning fra Holocaust-senteret har flere blitt klar over at negative holdninger til jøder er mer utbredt blant muslimer enn i andre befolkningsgrupper. Dette er kanskje en nyhet for mange, men ikke for jøder selv, eller de som ofte er i kontakt med konservative muslimer.

Takket være ny forskning fra Holocaust-senteret har flere blitt klar over at negative holdninger til jøder er mer utbredt blant muslimer enn i andre befolkningsgrupper. Dette er kanskje en nyhet for mange, men ikke for jøder selv, eller de som ofte er i kontakt med konservative muslimer. For meg var disse holdningene mer eller mindre selvsagt, men inntrykket ble forsterket nå nylig, da jeg overhørte en samtale om Jerusalem-konflikten blant en gruppe muslimer som møttes på en kafé på Grønland for å ta en kopp te og se på en fotballkamp. Her er noen av bemerkningene jeg overhørte: 

”En dag kommer hele Israel til å bli slettet fra kartet. Du kommer til å se det, min venn, for det er Allahs vilje.”

”De befinner seg midt blant millionvis av muslimer, de kan ikke overleve der.”

Jeg blandet meg inn i samtalen, og spurte: ”Hvis det er så enkelt og uunngåelig, hvorfor er Israel fortsatt der, etter å ha eksistert i 70 år?” Jeg fikk ikke noe svar.

Litt senere fikk jeg en ny bekreftelse på den negative holdningen, fra enda et tilfeldig bekjentskap:

”Jødene dikter opp mange historier. Men det finnes ikke en eneste tyrkisk muslim som ville finne på å trakassere en jøde”.  Denne gangen var det jeg som unnlot å svare. Det var ingen hensikt i å diskutere videre.

Det er helt vanlige mennesker som kommer med bemerkninger som dette. De er ikke tilhengere av noen ekstremistgruppe, men deres felles holdninger har innslag av ekstremistiske tanker, og det de faktisk gjør er å uttrykke hat. Det er selvsagt mulig å påstå at jeg overhørte helt tilfeldige bemerkninger. Da vil jeg vise til et velkjent uttrykk på tyrkisk, som jeg har hørt siden jeg var barn: “Koranen sier at jøder er forbannet.”

I tillegg til å vise til den aktuelle artikkelen i Aftenposten er det viktig å begynne med en realistisk situasjonsbeskrivelse. Man bør først være sikker på hva problemet er, og det er viktig å stille riktig diagnose for å kunne klare å helbrede den som er syk. Vi kommer ikke videre ved å benekte sannheten på grunn av religiøs eller nasjonal stolthet.

Holdningene som nå er avdekket var slett ingen nyhet for meg. Da jeg skrev romanen ”Mannen og muren” var det akkurat dette jeg tenkte på, da jeg lot hovedpersonene i romanen være en muslimsk tyrkisk mann og en jødisk norsk kvinne. I 1942 jobber Anna Sophie som bibliotekar ved Universitetsbiblioteket på Solli plass. En dag stormer Nazi-soldater inn i biblioteket for å hente ut bøker som skal brennes. En Gestapo-offiser finner ut at den unge bibliotekaren er jøde, og gir en soldat ordre om å arrestere henne. Idet Anna Sophie løper desperat for livet, bestemmer soldaten seg for å skyte henne. I samme øyeblikk forsvinner jenta på magisk vis, inn i en murvegg. Hun er sporløst borte og forblir fanget i en ensom tilværelse, helt til en ung innvandrer ved navn Yakamoz hører en merkelig stemme fra muren. Snart blir han kjent med Anna Sophie, og bestemmer seg for å redde henne ut av fangenskapet.

I “Mannen og muren” får vi se hvor viktig det er at vi hjelper hverandre, uansett religion. Å beskytte et liv er mye viktigere enn å adlyde blindt det religionene foreskriver.

Mens jeg skrev denne romanen gjorde jeg mitt beste for å samle førstehånds erfaringer. Et av forsøkene gikk ut på å besøke synagogen i Oslo. Jeg møtte opp ved inngangen til synagogen som en helt vanlig Oslo-borger, men en uvennlig sikkerhetsvakt lot meg forstå at jeg ikke var velkommen. Mens jeg sto og kikket nysgjerrig gjennom porten hørte jeg en sint stemme gjennom høyttaleren, og ble bedt om å forlate stedet. Hvis jeg hadde klart å komme meg inn i synagogen ville jeg ha beskrevet dette like realistisk i boken, og historien i “Mannen og muren” ville ha blitt en annen. Da jeg oppsøkte synagogen søkte jeg også opp virkeligheten. Jeg ville skrive en levende fortelling, basert på egne opplevelser.

 

Heldigvis har jeg fått gleden av å møte Nora Savosnick, som er hovedpersonen i Aftenpostens artikkel. Jeg ville overbevise henne om at det fortsatt er grunn til å håpe på en ”anti-apartheid” fremtid, ved å gi henne romanen min som gave. Vi møttes over en kopp kaffe og pratet med hverandre, som to nye venner som oppdager at de ikke er så forskjellige som de trodde, fordi de lider av samme sykdom. Etter at jeg fortalte om min uheldige episode ved synagogen fortalte hun at hun kunne hjelpe meg med å komme inn. Så her kommer en spoiler fra “Mannen og muren” og virkeligheten: Yakamoz klarte ikke å komme seg inn i synagogen i Oslo, men det kan fortsatt hende at Sercan klarer det.

Sercan Leylek / OSLO


Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!