Dette er min siste kronikk i Dagsavisen før stortingsvalget i 2017. Jeg vil benytte anledningen til å gjøre det jeg kan for at den største langsiktige utfordringen for norsk økonomi og norsk klimapolitikk kan komme til topps på den politiske dagsorden. De neste fire årene blir avgjørende for hvordan storting og regjering kan legge til rette for en styrt overgang fra en fossilbasert økonomi til et lavutslippssamfunn.
Da Norge fant olje på slutten av 60-tallet klarte vi noe som svært få land har klart. Vi sikret at verdiene fra de ikke-fornybare ressursene kom fellesskapet til gode. Mange andre land i tilsvarende situasjon har latt store multinasjonale selskaper stikke av med de største inntektene. De inntektene som landene selv fikk har ofte forsvunnet til en korrumpert elite. Vi bygde kompetanse og arbeidsplasser, direkte i olje- og gassutvinning, og til all næringsvirksomhet rundt. Vi etablerte et oljefond fordi inntektene fra en ikke-fornybar-ressurs som var dannet på havets bunn gjennom millioner av år ikke bare tilhørte en heldig generasjon, men også generasjonene etter oss. Vi har en buffer for omstilling som ingen andre land har. Nå vet vi at vi verken kan utvinne alle kjente reserver, eller fossile ressurser som kan oppdages i framtida hvis kloden skal unngå global oppvarming over to grader.
Klarer vi trinn tre? Den siste, avgjørende og avsluttende overgangen fra en oljeavhengig økonomi til en fornybar økonomi? Hvis vi klarer det, avslutter vi det norske oljeeventyret på en forberedt og best mulig styrt måte. Hvis ikke, følger vi ikke opp vår egen suksesshistorie om hvordan vi har håndtert oljeinntekter og olje- og gassutvinning til mål. Vi kan ende med kostbare investeringer som ikke gir avkastning og en olje- og gasspolitikk som «stemmer imot» våre egne – og de internasjonale – klimamålsettingene.
Hvis vi fortsetter dagens politikk er vi på full fart mot fire graders global oppvarming mot slutten av dette århundre. Det er et gigantisk eksperiment med naturkreftene. Vi har ikke full kunnskap om hvor alvorlige de vil bli eller hvordan for eksempel sterkere stormer, havnivåstigning og ekstremnedbør vil spille sammen. Det vi vet er at menneskeskapt global oppvarming allerede fører til tørke, hetebølger og flere skogbranner og rammer de områdene på kloden der det er varmt og tørt fra før. I Norge vil vi oppleve mer ekstremnedbør, kraftig regnskyll og de skadene det fører med seg. Det blir våtere der det er vått fra før.
Fram mot klimaforhandlingene i Paris 2015 meldte landene inn sine klimatiltak. De er ofte lite konkretisert og lite forpliktende. Men hvis de gjennomføres, kan vi lykkes i å unngå global oppvarming over tre grader. Det er fremdeles langt unna målene i avtalen. Vi skal godt under to graders global oppvarming og forsøke å komme oss ned mot halvannen grad. Paris-avtalen er bygd opp slik at den skal strammes til hvert femte år.
Etter klimatoppmøtet i Paris er det klart hvilken retning verdensøkonomien skal bevege seg i. Vi skal fra en fossil økonomi til en fornybar økonomi. Det er ikke lenger et spørsmål om vi skal dit, men når de store endringene vil slå inn og hvordan det vil skje. Finanssektoren og investorer er opptatt av å forstå klimarisiko. Det handler om hvordan klimaendringer som allerede skjer kan påvirke investeringer og infrastruktur som de allerede er involvert i og hvordan man skal vurdere framtidige investeringer. Etter Paristoppmøtet ble det nedsatt en egen gruppe ledet av Bloomberg som ga råd til finanssektoren om hvordan man skal håndtere klimarisiko. Ett av rådene var at selskaper burde vurderes ut ifra om de er lønnsomme dersom vi lykkes med å holde global oppvarming under to grader med de omfattende endringene av blant annet energisektoren som det betyr. FNs miljøorganisasjon (UNEP) har nå invitert DNB og en rekke internasjonale banker til å arbeide med disse spørsmålene.
Mange organisasjoner verden over lager ulike framskrivinger (scenarioer) for å analysere hvordan overgangen til lavutslippssamfunnet kan og vil skje. Det internasjonale energibyrået (IEA) lager et oppdatert scenario hver år. De siste årene har de systematisk undervurdert hvor raskt solenergi og vindkraft vokser. I bilindustrien og resten av transportsektoren er det omfattende endring på gang i retning av nullutslippskjøretøy. Det kan gå raskt og påvirke etterspørsel etter olje mer enn vi tror i dag. Batteriteknologi er i rask utvikling, får større kapasitet og prisen går ned.
Hele norsk økonomi burde gjennomgå en slik vurdering som Bloomberg anbefaler for selskaper. Nasjonen Norge burde stresstestestes for ulike klimascenarioer – ikke minst for det scenarioet der klimapolitikken lykkes. Det skattesystemet som har bidratt til utvikling av norsk sokkel bør endres for at selskapene skal ta den fulle risikoen ved eventuelt nye utbygginger og hindre milliardinvesteringer som verken er i tråd med klimamålene eller vil gi avkastning. Samtidig gir det grønne skiftet mulighet til å bygge opp nye næringer og gjennomføre en strategi for grønn konkurransekraft.
De to første fasene av oljeeventyret er ikke håndtert ved å lene seg tilbake og la markedet, aktørene og oljeprisen styre alt. Man har lagt til rette, innført virkemidler, sørget for demokratisk behandling i Stortinget, invitert ulike fagmiljøer til å bidra og sikret bred forankring og forståelse. De endringene vi står overfor kan skje langsomt og forutsigbart eller i brå skift. Mange miljøer kan bidra til beredskap, forståelse og ny politikk i en verden der klimapolitikken lykkes. Det er den viktigste utfordringen for norsk politikk framover. Det fortjener større plass i valgkampen enn hvor viktig geitost er for norske verdier.