Debatt

Hvor vil du kutte?

Det er Dagsavisen-leseren som er verst. Det kan høres strengt ut, så la meg forklare:

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For en måned siden kom produktivitetskommisjonen med sin andre rapport. Den viste at produktiviteten er på vei ned og bekreftet det budskapet fra perspektivmeldingen som Stoltenberg-regjeringen la frem i 2013: I årene som kommer svekkes offentlige finanser betydelig. Eldrebølgen er den viktigste drivkraften. Utfordringen blir ikke lettere av at oljeprisen har falt dramatisk, innvandringen er rekordhøy, produktivitetsveksten altså på vei ned, i tillegg til at vi har en klimautfordring å løse og en geopolitisk situasjon å håndtere som er mer uoversiktlig enn på lenge.

Selv med gunstige forutsetninger sier kommisjonen at hvis vi skal bruke skattene for å komme i balanse, må gjennomsnittlig skattebyrde for husholdningene øke fra 37 prosent til 65 prosent. Det er altså gjennomsnitt, og da kan man regne ut at noen må betale langt mer.

Denne svekkelsen av offentlige finanser ved en fortsettelse av status quo burde være i kjernen av norsk politisk debatt. Det krever nytenkning både til høyre og til venstre. På høyresiden må man diskutere hvordan skatteøkninger – som uansett vil måtte komme – kan gjennomføres best mulig. På venstresiden må man diskutere hvordan det skal kuttes.

Slik er det selvsagt ikke – det er ennå noen år til demografien for alvor slår inn, oljefondet beskytter oss ennå mot for store fluktuasjoner, og vi følger Predikerens bud om at hver dag har nok med sin egen plage.

Men om vi likevel skulle bekymre oss for morgendagen, så er det altså Dagsavisen-leseren som er verst. Hvis du føler deg satt i en bås, stemmer det. Jeg liker å putte folk i bås. Det kan være nyttig for analytiske formål, selvsagt, men jeg skal heller ikke legge skjul på at det er tilfredsstillende å lage en stråmann man kan argumentere mot.

Ingenting fungerer bedre for båssetting enn statsvitenskapens elskede firefeltstabeller. Det fungerer slik at man velger seg to akser som hver har to verdier. Mine akser for venstresiden er en høyre-venstre-akse, med verdiene moderat og radikal, og en empatiakse, med verdiene snill og streng.

Det gir fire båser, som jeg altså plasserer folk på venstresiden i: Det er de radikale og snille. Her finner vi for eksempel Manifest, og, på en dårlig dag, Snorre Valen og Audun Lysbakken. De raljerer mot det økonomiske systemet, har lite imot dramatiske skatteøkninger, og føler samtidig stor empati med enhver svak gruppe og ethvert godt formål.

Neste gruppe er de radikale og strenge. Denne båsen sto etter kommunismens ideologiske skipbrudd lenge tom, men er etter hvert blitt befolket av Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen og hans unge protegé Mímir Kristjánsson. Også her raljeres det mot det økonomiske systemet. Men empatien med svake grupper er mer selektiv: Den viktigste gruppen er den norske arbeiderklassen. Det betyr at flyktninger, transkjønnede, funksjonshemmede, kunstnere og kvinner kan ofres i en politisk prioritering.

Så er det de moderate og snille. Og det er nettopp her du hører hjemme, kjære Dagsavisen-leser. De moderate og snille har på overordnet plan fornuftige og moderate tanker om det økonomiske systemet. De forstår at om skattene blir for høye, skaper det problemer for næringslivet. De forstår verdien av markedets andel i blandingsøkonomien og av privat eierskap, av handelsavtaler og av NATO. Samtidig er de altså snille. Her kan ingen ofres, i hvert fall ikke svake grupper. Og som vi alle vet, er etter hvert de fleste grupper svake.

Den siste båsen, moderate og strenge, består bare av Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiets tidligere statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth. Siden begge er ute av politikken, kan vi hoppe over dem foreløpig.

Og da ser vi tydeligere hvorfor det er den moderate og snille venstresiden som er verst i møtet med behovet for kutt. I alle de andre båsene på venstresiden finnes det i hvert fall i teorien muligheter for å gjøre noe med finansieringsutfordringen på en måte folk i båsen kan stå inne for. De radikale og snille i Manifest kan vel tenkes å øke skattene opp mot de nødvendige prosentene, og kan finne mellomlegget gjennom å legge ned Forsvaret. Og om et så høyt skattenivå senker økonomien og ødelegger landet, kan man kanskje håpe at det baner vei for Revolusjonen.

De radikale og strenge i Klassekampen kan også øke skattene dramatisk. Dertil kan de gå inn for en stram innvandringspolitikk. De kan pumpe olje hva remmer og tøy kan holde – mens det synges arbeiderhymner til alle fagorganiserte i oljå. De kan kutte i klimatiltak, i bistand, og legge ned operaen.

Jens Stoltenberg kjenner vi jo. Han kan innføre pensjonsreform etter pensjonsreform, og i skjul prøve seg på å gjøre noe med sykelønnsordningen. Han kan stramme inn på innvandringen når det er nødvendig, og han har alltid kalkulatoren i nærheten.

Problemet er deg, kjære Dagsavisen-leser: Den moderate og snille. Du vil ikke øke skattene forbi det som er økonomisk forsvarlig, og du vil ikke legge ned Forsvaret. Men det finnes ikke det kutt du er for – med unntak for kontantstøtten, selvsagt. Egenandel i sykelønnen? – urørlig! En liten reduksjon i tidenes største kulturbudsjett? – barbari! En stram flyktningpolitikk? – usolidarisk! Å ta penger fra bistand for å betale for flyktningene? – aldri i livet! Reduserte landbruksoverføringer? – det legger landet øde! Da vil man heller snakke om sekstimersdag som er bra for barn og foreldre; om universell utforming av alt fra boliger til nettaviser; om klimaløft og eldreløft.

Men matematikk er et ubønnhørlig fag. Underskudd kan ikke ønskes vekk, og penger kan ikke trylles frem. Den nye virkeligheten vil treffe den moderate og snille venstresiden hardest av alle.

Det kan lønne seg å begynne å tenke allerede nå på hvor man vil kutte.

Mer fra: Debatt