Der var det faktisk så mye folk i Oslo sentrum at jeg ikke har sett maken siden 17. mai. Hurra! Jeg tror den eneste som ikke var der, var statsministeren.
I denne spalten uttrykte jeg for noen måneder siden bekymring om at klimaendringene er et problem vi ikke tenkt å gjøre noe med her i Norge. Det vedkommer jo ikke oss. Andre land vil bli hardere rammet, og inntil videre er det gode penger å tjene på elendigheten. Så strømmet altså likevel skoleungdom ut i gatene i tusenvis for å streike for klimaet. Med et trøkk og en entusiasme som jeg knapt har sett maken til på Eidsvolls plass siden Norge slo Brasil i fotball.
Her i Dagsavisen har vi i en årrekke spurt folk om hva de er villige til å gå i demonstrasjonstog for. Mange har svart miljøet. Fredag var det flere som var mer villige enn noen gang, selv om de færreste av dem er gamle nok til å ha vært i avisen. Appeller kom fra alle ungdomspartiene, «bortsett fra det dere kanskje kan forestille dere», som det ble sagt fra scenen. Nei, hvem kan det være?
Stortingsrepresentant Ulf Leirstein fra Frp kalte protestene «ukloke» i Dagsavisen fredag. En bedre aksept for hele tiltaket går det ikke an å få. Leirstein er ikke klimaskeptiker i vanlig forstand, han ser at endringene skjer, men synes de kan være bra for Norge, ikke minst for bøndene. Skitt i resten av verden, bokstavelig talt. Dette var riktignok i 2015. Det har skjedd litt av hvert siden. Norge generelt, og bøndene spesielt hadde en elendig tørkesommer i fjor, omtrent samtidig som vi ble klar over at Ulf Leirstein ikke er den beste til å gi ungdommen gode råd.
En partifelle av Leirstein fra «partiet dere kanskje kan forestille dere» sammenlignet klimaaksjonene med nazipropaganda. Jeg merker det er ei linje på vei ut av tastaturet her som jeg skal stoppe før det er for sent.
Rapperen Pøbel messet fra scenen om å fjerne Erna. «Hvor er Erna» ropte tenåringene taktfast, mens hennes klimaminister Ola Elvestuen ikke kunne love stopp i leting etter ny olje i framtida. Bistandsministeren lovet derimot full stopp. Dessverre viste dette seg å være en komiker. Ansvarlig klimapolitikk fortoner seg som satire i Norge.
Mitt første demonstrasjonstog var for ny svømmehall i hjembyen min, i 1970. 30 år etter var hallen en realitet, så kom ikke og si at det ikke nytter, selv om ting kan ta litt tid. Vi har ikke like god tid nå. Men som den store samfunnskommentatoren Cornelis Vreeswijk så fint uttrykte det etter å ha hørt ungene synge på Karl Johan: «Visst har det blivit kaos i tidens lopp/Men så länge det finns ungar så finns det hopp».