«Jeg har rydda i pennalet
og pakket ranselen
og jeg spør meg selv
for det er ingen andre å spørre:
hvor var det det butta
hvor var det egentlig det butta
hvor er det blitt av alle gutta».
(«Gutta» av Lars Saabye Christensen, 1986)
Skolens aller viktigste oppgave er å sørge for at alle elevene som kommer dit, får utvikle seg og bruke mulighetene sine. Det gjelder uansett hvilken bakgrunn du har: Hvor du bor, hvilket kjønn du har, hvor mye foreldrene dine tjener, hvordan du har det hjemme.
Det er et svært ambisiøst mål, men det er ikke mulig å være noe annet enn svært ambisiøs når det gjelder det viktigste et samfunn har: framtida vår, representert ved barna våre og ungdommen vår.
Derfor oppleves det dypt urettferdig når skolen ikke fungerer på den måten den burde. Barn og unge har ikke de samme mulighetene uansett hvor de bor, hvordan de har det hjemme eller hvilket kjønn de har. Ikke fordi det er noe i veien med dem, men fordi det er noe i veien med skolen.
Spørsmålet er bare hva? Det finnes svært mange svar på det spørsmålet. Alle er ikke like gode.
"Gutteproblemet": Hellelands mannfolkprat er ikke løsningen
Mandag la Stoltenberg-utvalget fram rapporten «Nye sjanser – bedre læring». Det høres litt ut som det gamle Høyre-slagordet «Nye ideer – bedre løsninger», men den 243 sider lange NOU-en er heldigvis langt mer konkret. Bakgrunnen er det mange har sett på som et mysterium: Hvorfor er det så store kjønnsforskjeller blant norske elever?
«Jenter har bedre språkforståelse», slår rapporten fast. «Jentene får bedre karakterer enn guttene i alle fag bortsett fra kroppsøving», fortsetter den. «Nær 70 prosent av dem som får spesialundervisning i grunnskolen er gutter», hører vi. «En gjennomsnittlig gutt har mellom sju og ni karakterer på vitnemålet fra ungdomsskolen som er lavere enn det en gjennomsnittlig jente har». «Fem år etter påbegynt videregående er det 30 prosent av guttene og 20 prosent av jentene som ikke har fullført». «Av alle elever som oppnår studiekompetanse får jentene i gjennomsnitt flere karakterpoeng enn guttene, og det er langt flere gutter enn jenter nederst i karakterfordelingen».
Sånn kunne vi fortsatt. Men den observante leser har antakelig merket seg at det er ett trekk som går igjen.
Forskjellen på gutter og jenter, sier du? Jo, men se en gang til. Det er noe annet der, også. Legg merke til hvordan det å være «bra», «bedre» eller «gjennomsnittlig» måles. Ser du noe? Hvilke egenskaper blir sett? Hva blir oversett? Denne rapporten gjør en feil som går igjen i skolen – og andre deler av samfunnet: Den måler bare en liten del av det å være menneske. (Elever er, som vi vet, mennesker). Karakterer er ikke nødvendigvis ubrukelige i enhver sammenheng. Men de kan ikke og bør ikke være det eneste målet på om et barn eller en ungdom lykkes på skolen. For å få en skole for hele mennesker, må de som lager skolen være opptatt av å finne ut av hvordan den fungerer for hele mennesket.
Hva skjer hvis vi måler noe annet? Psykisk helse, for eksempel? Ungdata-rapporten fra i fjor høst viser at 13 prosent av guttene i tredje klasse på videregående skole melder om et høyt nivå av depressive symptomer. For jentene er det tilsvarende tallet nesten tre ganger så høyt: 32 prosent. Denne forskjellen er også en kjønnsforskjell. Det er ikke sant at jenter gjør det «bedre» enn gutter på skolen, eller at gutter gjør det «bedre» enn jenter på helse. Det som er sant, er at vi har en skole som er god for et stort flertall, men som ikke er god nok for alle elevene. Vi må slutte å måle en liten flik av mennesket og sette i gang tiltak for å bedre den lille fliken, og deretter måle en annen liten flik, og så gjøre noe med den fliken. Vi må se hele mennesket. Det er faktisk mye mindre slitsomt og langt mer effektivt, for den som er opptatt av sånt.
Hjemmelekser: Når foreldre blir dumme som brød
Stoltenberg-utvalget har lagt 64 konkrete forslag på bordet. Noen av dem er det uenighet om, som utsatt skolestart for såkalt umodne gutter. Politikerne er positive. Kanskje fordi det har alle gode forutsetninger for å være et politisk vellykket forslag: Det koster lite eller ingen penger, og det er en synlig endring som kan innføres raskt og selges som handlekraft. Da er det mindre viktig at ingen aner om det kommer til å ha noen som helst effekt.
«Den viktigste konklusjonen i utredningen er at vi fremdeles ikke vet hva som er årsakene til kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner og utdanningsløp», heter det i sammendraget i rapporten. Det er det sikkert mange grunner til. Det er fint med mer forskning og undersøkelser. Bring it on. Men det er viktig å ha med seg perspektivet til spesialrådgiver Christian Sørbye Larsen i Bærumskolen: «Det er ikke et gutteproblem, det er et skoleproblem».
Det viktigste spørsmålet Lars Saabye Christensen stiller i diktet «Gutta» er nemlig ikke «Hvor ble det av alle gutta?» Det er «Hvor var det egentlig det butta?».