Se Maldivene, før de forsvinner! Og bidra til at de knappe meterhøye atollene drukner i havet. Eller bør du egentlig bli hjemme? Det er dog kanskje ikke det aller verste alternativet, med tidenes mest fantastiske sommer i friskt mente. I alle fall sett fra bryggekanten i Sør-Norge. Kanskje er vi i så måte, i alle fall i noen år, blant de heldigere i ferie- og varmelotteriet. Men denne sommeren markerer uansett et vendepunkt for hvor og hvordan vi vil reise framover. FNs deprimerende klimarapport, som ble sluppet denne uken, viser med all tydelighet at «unormalt vær» blir det normale framover. Det får uhyggelige konsekvenser, med mindre vi klarer å kutte utslippene våre – og endre vanene våre – så dramatisk at monner. Men det spørs det om vi er rede for. Også når det gjelder reiselysten. Men den vil uansett komme til å endre seg.
«Syden» begynner simpelthen å bli for hett. I juli og august er temperaturene altfor ofte nærmere «dødsvarmt» enn «dødsdeilig». Frasen «vi fikk ikke gjort noen ting, vi bare hang ved bassenget», var en gjenganger blant sommerens sydenfarere. Charterselskapene bør allerede nå begynne å legge om strategien. De nordeuropeiske turistkontorene kan begynne å gni seg i hendene, når klimaflyktningene nå begynner å strømme den andre veien, vekk fra stadig hyppigere hetebølger. Mange internasjonale reiseselskaper melder nå at de endrer reiseplanene sine, og legger reisene til andre steder og tider på året, for å unngå skogbrannfaren og heten i landene rundt ekvator. Som mange steder nå tøtsjer 45–50 grader om sommeren. I Hellas måtte folk i sommer flykte på alvor, fra skogbrannflammer som varte i ukevis. I fjor brunsvidde ilden de knusktørre fjellsidene rundt det kroatiske feriestedet Makarska. Eller omvendt: Denne uka døde ni personer på feriefavoritten Mallorca, etter ekstreme nedbørsmengder. Uværet forvandlet også Costa del Sol til «styrtregnkysten».
Ekstremvær, som orkaner og flom, kommer nemlig oftere, på nye tider av året, og til nye steder, og ødelegger manges ferier og reiseplaner. Og ikke minst ferieparadisene selv, som knapt rekker å bygge seg opp igjen, før de stadig villere naturkreftene kommer tilbake. Eller ikke kommer i det hele tatt. Mange av verdens skisentrene må legge om driften og satse på barmarksaktiviteter som sykling, vandrerhaik og bobbaner, for å overleve uten snø. Også nye, uvanlige naturfenomener oppstår. Flere strender i Spania måtte i sommer stenge på grunn av manetinvasjoner. Og paradisstrendene langs den karibiske kysten i Mexico druknet i avsindige mengder sargassum-sjøgress, som forvandlet postkortidyllen til en stinkende pøl av råtten materie. Flyktningstrømmene som allerede får turistene til å sky de fine strendene på Malta, Lesvos og Lampedusa, kommer heller ikke til å avta. De kommer bare til å øke i omfang, når «klimaflyktning» ikke bare lenger er en term som assosieres med kanarifarende nordmenn.
Forsøpling bremser også reiselysten. I Libanon orker man kjøle seg ned i havet lenger, på grunn av flytende plastsøppel som klistrer seg til kroppen og forurensning som gjør at du får utslett over hele deg, og i verste fall blir alvorlig syk. Strandparadiser som Bali er blitt for lengst like beryktet for sine plastinfiserte strender, som den gode surfen. I Thailand har de gått til det drastiske skrittet å stenge flere av de fineste strendene sine på ubestemt tid, fordi de er fullstendig nedslitt. Men det spørs om de saktevoksende korallene får tid til å vokse ut igjen, før vannet er så varmt at de neppe vil trives der, uansett. Men da er det langt færre strender igjen å sole seg på. Mange av dem vil bli liggende under vann. I verste fall kan havet stige med flere meter – kanskje allerede i løpet av bare noen tiår, ifølge de verste klimascenarioene. Da vil dykking overta som hovedaktivitet. Derfor rapporterer flere reisebyråer nå, ifølge Washington Post, om et økende antall kunder ønsker reise til de stedene som du må se før det er for sent. Som Venezia, Great Barrier Reef og til de små, paradisiske øystatene, som Maldivene.
Derfor er selvsagt dilemmaet «reis nå og se stedene før det er for sent» – og dermed bidra solid til elendigheten, eller bli kortreist og hjemmekjær, mer aktuelt enn noensinne. Det triste er at det siste alternativet i realiteten monner lite. I Asia og flere andre steder i verden bygges flyplasser ut i et heseblesende tempo. Den internasjonale turismen og reiseaktiviteten øker uansett vanvittig, år for år. Derfor må det radikale internasjonale tiltak til for å stoppe galskapen. Imens må vi beskytte vår egen fortsatt lysegrønne plett på jord så godt som vi kan.