De siste ukene har ungdom på Østkanten fått nok. De er lei av å bli stanset på gata av uniformert politi, noen blir også tatt bilde av. De er lei av det, fordi de ikke har brutt loven, de er lei av å bli stanset ukentlig.
Hva skjer når de blir stanset?
Det typiske er at politiet prøver å innlede en samtale. Vi spør: Hvor du har vært? Hvor du skal? De mest hyggelige spør: Går det bra eller, gutta?
Hva ellers kan man spørre om når du skal snakke til personer du ikke kjenner?
Hva ønsker politiet å oppnå med disse samtalene?
Det er den gamle forestillingen om at synlig politi har en sterk forebyggende effekt. Mer politi på gata, gir mindre kriminalitet. Tror vi. Det gjelder for de uniformerte bilene som kjører rundt, men troen på denne effekten er ekstra sterk når politiet går ut av politibilen og snakker med folk. Som egentlig betyr at vi snakker "til" folk.
For problemet er at folk ikke vil snakke med politiet. Vi representerer voldsmonopolet, at du har gjort noe galt. Vi har også makt over deg. Når politiet sier at du må stå i ro, er det et pålegg. Du bryter politiloven hvis du fortsetter å gå. Politiet er på en måte drittsekken på byen som prøver seg på jenter som ikke vil ha noe med han å gjøre. Og han nekter å innse det.
Disse kontrollene er egentlig gjort i beste mening. Det er et forsøk på å bli en del av miljøet på Østkanten, et ønske om å være der ungdommen er. Meningen er at tillitten til politiet skal bygges opp, at de skal bli trygge på oss gjennom dialog. Vi vil være vennene deres.
Det er et bevis på hvor vanskelig det er for politiet å forebygge. For det er det motsatte som skjer. Ungdommen føler seg mistenkeliggjort og fremmedgjort. Spørsmålene: Hvor skal du? Hvor har du vært? leder til: Hvem tror de at jeg er? Og til slutt: Hvem er jeg?
Forebygging handler om å gi noe. En lærer kan gi kunnskap. En sosialarbeider kan gi fritidsaktiviteter og mestringsfølelse. En sosionom kan hjelpe deg inn i et behandlingsapparat hvis du sliter med rus eller psykiske plager. De spør ikke: Hvor du skal? Hvor du har vært? De nøyer seg ikke med en tominutters samtale før de kjører videre.
Disse samtalene gjennom vinduet på politibilen, eller rett utenfor politibilen ikledd uniform, gir ingenting. Det tar fra dem verdigheten. Heller ikke politiet får så mye igjen for dette. Vi oppklarer ikke flere lovbrudd.
Det er tragisk at et ønske om å ha en positiv tilstedeværelse i et miljø, fører til det motsatte.
Enten bør vi gjøre noe helt nytt. Ved å gi noe. Eller så bør vi kjøre forbi.
For ingen vil fortelle politiet hva de har gjort på gata hver uke.