Dessverre ser vi en trend der sakene videreutvikles til en realitetsfjern utgave av en dystopisk drabantby med urolige minoritetsungdommer som prater kebabnorsk med en sigarettsneip i munnen.
Nylig har Natteravnene i Bydel Stovner slått alarm og sendt en åpen bekymringsmelding som har fanget en betydelig mengde oppmerksomhet. Det er en edel tanke at man skal belyse problemstillinger som har stor betydning for fremtiden og ungdommers muligheter. Problemer skal frem i lyset, der man skal finne en løsning som gagner alle på best mulig måte. Flere parter innenfor bydelen har engasjert seg innenfor dette temaet over en lang periode der alle parter mener de har rett. Problemet er at ungdommens stemme ikke er invitert inn i samme debatt på lik linje som andre.
Overfladiske bekymringsmeldinger som blåser opp en gruppe på 20 til 200 stigmatiserer mer enn de hjelper. Mange ungdommer i bydelen – deriblant meg – har opplevd negative reaksjoner når man forteller at man kommer fra Stovner. De aller fleste som reagerer vet ikke hvor Stovner ligger, men de tror at det er et rødt område der man ikke er invitert med mindre man er av samme slag. Disse fordommene kommer ikke fra virkeligheten, men de er malt av nyhetsbildet som dannes av bydelen vår. Dette fører til utenforskap i fremmede ungdomsmiljøer, og spesielt når man starter på videregående og kanskje skal søke seg til en skole i en annen bydel, eller når noen fra andre bydeler vil søke seg til Stovner vgs. Slike små hindringer som stigmatiserer er en aktiv part når det kommer til å skape et lukket samfunn der ingen utenfor er velkommen.
Bydel Stovner har lenge stått i medias skjærsild. Hvis vi skal tro på alt vi leser på nettet, så har vi ungdommer som bruker sprøytenarkotika og vandrer gatene til alle døgnets tider og slår i hjel andre ungdommer. Også brenner de biler. Massevis av dem. Men en fellesnevner i de fleste av disse artiklene er at ungdommene ikke selv har fått komme frem med sine stemmer, meninger og observasjoner. Hvor ble det av stemmen vår?