FARLIG FLUKT: Over 4.100 migranter har mistet livet  på vei over Middelhavet det siste året.FOTO: EMILIO MORENATTI/NTB SCANPIX

FARLIG FLUKT: Over 4.100 migranter har mistet livet på vei over Middelhavet det siste året.FOTO: EMILIO MORENATTI/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

10-10-2016

Hvor ble det av flyktningkrisen?

Første halvår i år har det bare kommet 1.678...

Krise ble det kalt, da tallene på flyktninger som kom til Norge økte dag for dag utover høsten i fjor. Det er akkurat ett år siden nå. Siden folk sov utendørs i høstkulda foran politiets utlendingsenhet på Tøyen i Oslo. Siden Ungarn reiste piggtrådgjerde langs grensen mot Serbia og siden vi fikk se bildet av den døde treåringen Alan på en tyrkisk strand.

Krise, sa folk, og ingen visste hvor tallet på flyktninger ville ende. Det endte på 31.000 for hele 2015. Første halvår i år har det bare kommet 1.678. Hvis det var en krise – er den over nå?

Når en krise oppstår er det viktig med god krisehåndtering. Og etter en krise er det vanlig å evaluere. Hvordan håndterte vi krisen? Hva lærte vi? Når til og med statsråden med ansvar for asyl og integrering kalte dette for en krise burde vi vel evaluere tiltak og resultater?

Vel, for det første lærte vi at hvis vi bare flyttet problemene bort, så kunne vi lukke øynene og late som om de ikke eksisterte. Alle land i Europa opplever nå nedgang i asylankomster. Det har blitt vanskeligere å reise fra Midtøsten enn før. Grensa fra Tyrkia til Hellas er vanskelig å passere etter flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia. Flere land på Balkan har stengt grensene og flere andre land i Sentral-Europa har intensivert grensekontroll og/eller satt opp midlertidig grensekontroll. Men flyktningkrisen er ikke over. Vi har bare flyttet den lenger unna. Den har faktisk samlet sett økt i omfang, men flyktningene er nå stengt inne i konfliktområdene og nærområdene rundt. I fjor var det 60 millioner flyktninger i verden. I år er det 65 millioner. 65 millioner menneskeskjebner. Millionene på flukt fra borgerkrigen i Syria lever fortsatt under like desperate forhold som tidligere – stadig på flukt for å komme seg unna tønnebombing og kuleregn. Samtidig blir reisen de legger ut på stadig mer risikofylt. Over 4.100 migranter og flyktninger har mistet livet på vei over havet det siste året. En viktig grunn til at flere drukner er at et økende antall velger den farligste reisen over Middelhavet fra Libya til Italia.

Etter ett år med «flyktningkrise» bør vi også ha lært at krisen først og fremst er en krise for flyktningene selv og for de mest sårbare og fattige – ikke for oss. De seks rikeste landene i verden, som står for 57 prosent av verdens nasjonalprodukt, har ifølge Oxfam tatt imot mindre enn 9 prosent av verdens flyktninger. Mer enn halvparten av verdens flyktninger bor i seks fattige og/eller mellominntektsland som står for mindre enn 2 prosent av verdensøkonomien. 9 av 10 flyktninger oppholder seg i et fattig land. Og bare et fåtall av de som har kommet seg til Europa, kommer til Norge.

For det tredje har vi sett at det skal lite til før noen omtaler noe som krise, og spesielt gjelder dette når det handler om flyktninger og grupper som inkluderer arabere og muslimer. Men det var altså ikke sånn at Norge «druknet» i flyktninger i 2015. De aller fleste av oss her i Norge som refererte til «krisen» har knapt nok sett en flyktning siden «krisen» startet. Mange av de flyktningene som kom ble plassert på høyfjell, hytter, langs strender, i nedlagte sykehjem, i upopulære konkurstruede shoppingsentre og/eller feriesteder. Hvis dette, som faktisk bidro til jobbskaping og økonomisk vekst blant nordmenn, skal kalles krise står det dårlig til den dagen vi møter en reell krise.

For det fjerde lærte flyktningkrisen oss noe om hva slags ledere vi hadde i landet. Lederskap ville krevd at ledere sto oppreist, ikke fikk panikk og/eller refererte til at velferdsstaten ville gå konkurs. Ledere kan være bekymret, men skal ikke være redde – selv ikke for sine egne barns framtid. Ledere skal være litt roligere, litt tøffere, litt mer samlet og litt mer visjonære enn oss andre. Det er det vi betaler dem for.

Vi lærte også raskt hvordan desperate mennesker på flukt kunne hisse opp stemningen. Vi så hetsen florere. At folk gikk i skyttergravene. Enten var man mot flyktninger. Eller for flyktninger. Enten ble man tillagt å mene at man måtte ta imot alle verdens 65 millioner flyktninger – eller ingen. Nettrollene danset. Og hersketeknikker som å anklage noen for å være godhetstyranner eller for å la seg styre kun av følelser, ble mer populære, men fortsatt like billige. Det var vanskelig å si «både og» når alle bare ønsket å si «enten eller». Vi må gi betydelig mer hjelp til nærområdene, men også ta imot flere kvoteflyktninger, sa de humanitære organisasjonene. Men det er jo mye billigere å gi folk hjelp i nærområdene, svarte andre. Ja, men ikke alle kan få hjelp der, svarte hjelpeorganisasjonene. Men det er jo så mye billigere, var svaret. God dag mann økseskaft, tenkte noen av oss, men vi prøvde igjen.

Den såkalte krisen viste oss heldigvis også at solidaritet ikke går ut på dato. For det er fortsatt mange tusener av sivile og frivillige som er i gang med å hjelpe over hele Europa og i Midtøsten. Opptatt med å hjelpe, med å støtte, med å bygge flyktningleirer, skaffe mat til flyktningene og med å skaffe skoleplasser til barna.

Men sist, men ikke minst, viste den såkalte krisen oss at de som lettest bruker krisebegrepet ofte brukte lite energi på å forebygge skadene av den etterpå. Menneskene som kom til Norge for et år siden måtte vente ett år på en integreringsmelding. Mens flyktningene sitter klare på mottak og venter på å komme i jobb, er det ingen som registrerer kompetansen deres og godkjenningsordningene av utdanningen som Nokut tilbød å starte med i fjor er satt på vent. Statsråden ønsker å kutte norskopplæringen. Og det er først nå at det ved bosetting for enkelte skal tas hensyn til om de kan få arbeid der de skal bosettes. Men hvorfor bare noen grupper? Og hvorfor først nå? Man må stille krav til flyktningene, sier integreringsministeren som er bekymret for at det skal vokse fram en ny underklasse og parallellsamfunn. Men vi reduserer risikoen for det hvis vi slutter å lage snubletråder for dem i integreringen.

Det er mye man kan lære av en krise: først og fremst at vi bør være varsomme med å annonsere kriser og at «krisen» her hjemme i fjor dreide seg mer om lederskap, politikk og dialog enn om flyktninger.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!