14-06-2012

Hvit manns land

En undersøkelse viste nylig at 52 prosent av 
Israels jødiske befolkning støtter beskrivelsen av afrikanske 
innvandrere som «kreft».

Norges grense mot den vide verden går ikke ved Svinesund. Med Schengensamarbeidet går den ved Middelhavet. Og i praksis prøver de europeiske landene å trekke grensen stadig lenger unna, inne i Afrika. Men flyktningenes beskyttelsesbehov forsvinner ikke. Etter kollapsen i Libya og omveltningene i hele Nord-Afrika, er det nå en del som tar veien inn i Egypt og videre til det rike Israel.

Men i «Midtøstens eneste demokrati», skjer nå dypt ubehagelige ting. Mens de afrikanske migrantene lever under vanskelige forhold i Tel Aviv og andre israelske storbyer, omtales de som «infiltratører». Statsminister Netanyahu skremmer med at de anslagsvis 50.000-60.000 migrantene skal vokse til det tidoble, noe som ville «true vår nasjonale sikkerhet og vår nasjonale identitet». Parlamentsmedlemmet Miri Regev gikk nylig ett skritt lenger og sammenlignet migrantene med «en kreft i nasjonens kropp».

Den israelske staten har nå skjerpet sine allerede svært strenge utlendingsbestemmelser - gjennom et tillegg til en lov fra 1954. Myndighetene gis anledning til å internere asylsøkere og deres barn i tre år før deportasjon. Asylsøkere kan - i direkte strid med internasjonal rett - straffes for «ulovlig innreise», uten rettssak eller tilgang til advokat. Å hjelpe «infiltratører» kan gi fengsel opp til 15 år.

Min første spalte her i Dagsavisen etter 22 juli, hadde overskriften «Lært deg en lekse?». Den tok utgangspunkt i at noen syntes at jeg nå, etter å ha overlevd terroren på Utøya, burde «slutte å støtte palestinsk terror mot Israel». Spalten handlet om den sentrale rollen som staten Israel spiller i den såkalte Eurabia-litteraturen og i de islamofobe miljøene i Europa og USA. Israel sees som en utsatt spydspiss av vestlig sivilisasjon i det muslimske mørket. Statens «faste» opptreden sees som forbilledlig. Et sentralt poeng var at behandlingen av den arabiske befolkningen under opprettholdelsen av okkupasjonen også leder til et brutalisert og paranoid samfunnsklima mer generelt.

I det som nå skjer i Israel kan vi også se viktige elementer i det islamofobiske tankeuniverset materialisere seg.

I Israel har demografiske betraktninger vært styrende for statens administrative og militære operasjoner i mange år; da rettet mot arabere. Nå uroer man seg for afrikanerne; hva som kunne komme til å skje flere generasjoner fram, når de har fått flere barn og, gud forby, kanskje til og med krever borgerrettigheter.

Her ser vi også den sammenglidningen mellom religion, kultur og etnisitet som preger samtidens rasisme generelt. Innenriksminister Yishais uttalelse i et intervju for bare noen uker siden, sammenfatter det hele: «De fleste muslimer som kommer hit innser ikke engang at dette landet tilhører oss, den hvite mannen».

Også det konspirative trekket i Eurabia-litteraturen finner vi her. Debattanter på høyrekanten hevder friskt at «den afrikanske infiltrasjonen» kan være plantet av «venstresiden» og NGOer som sysler med «menneskerettigheter» (i hermetegn), for å undergrave Israels eksistens. Slik dukker også et annet sentralt og velkjent tema opp: forræderiet i egne rekker, hos «venstresida» eller de «bløthjertede», som det aller farligste.

Og naturligvis finnes et vekselspill mellom ord og handling.

Det har forekommet mishandling, knuste bilruter, brannbomber mot leiligheter, og til og med brannstifting mot en førskole for flyktningbarn. Da en mobb i Tel Aviv angrep butikker der mørkhudede innvandrere arbeider, skjedde det i forbindelse med den ovennevnte kreftuttalelsen.

Human Rights Watch skriver i sin skarpe kritikk av de konvensjonsstridige israelske asyllovene at myndighetene «spruter retorisk bensin på den fremmedfiendtlige ilden».

En undersøkelse viste nylig at 52 prosent av Israels jødiske befolkning støtter beskrivelsen av afrikanske innvandrere som «kreft» (fra 86 prosent i høyrereligiøse Shas til 8 prosent i venstrepartiet Meretz). Så mange som hver tredje sier at de har forståelse for bruken av vold mot migranter. Dette, for øvrig, samtidig som 80 prosent oppgir at de lever i områder med få eller ingen flyktninger i nabolaget.

Sånn er rasismens natur, overalt. Når den har satt seg fast i samfunnets hverdagslige omløp rammer den raskt flere enn dem som opprinnelig var formålet for diskriminering og fornedring. Å forstå og møte dette er en oppgave for samfunnsdebatt og aktivisme, også her hjemme, hvor vi enn så lenge heller bruker mest tid og energi på oppdagelsesreiser i Anders Behring Breiviks psyke.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!