Da ungene var mindre, tok vi dem med til Folkemuseet på Bygdøy utafor Oslo i førjulstida. Mellom de utallige stabburene henta ned fra bortgjemte dalfører på Østlandet står det et unnselig grått hus.
Det er et bedehus, ført opp på 1875 på Hinna, bare noen kilometer fra der jeg vokste opp. Nå er det et av de få eksemplene på vestlandskultur som er verdiget en plass blant lafta tømmer, stavkirke og obosblokk.
Inni bedehuset er trebenkene slitte og pumpeorgelet skrikende. Her satt familien i flere år og sang «Deilig er jorden» og andre kristne julesanger mens vi spiste fersk hjemmebakst med sur kaffe eller rød saft til. Bedehuset var et av de få stedene på julemarkedet på Bygdøy det gikk an å få en pause, men det handla også, i alle fall for min del, om å gi ungene en følelse av hvordan jula en gang hadde vært.
Et element av dette er nok egen nostalgi. Fordi jeg tilbrakte alle ferier i oppveksten i indre Ryfylke, satt jeg på like ubehagelige trebenker i bedehus da jeg var liten. Riktignok var dette bare til basarer om sommeren, men kakene, loddene og salmesangen ligna like fullt. Og etter å ha bodd utafor Stavanger i snart tjuefem år, og med flere generasjoner mellom ungene mine og den siste troende i familien, framstår det dystre frelsesbudskapet i alle sangene mer som eksotisk enn truende.
Noen vil kunne si at vi med dette tok et ansvar for å videreføre den kristne kulturarven, eller i det minste tradisjonen. Ungene vil nok først og fremst tenke at vi hadde det kjekt sammen. Men uansett hvordan det framstilles, og uansett motiver, så kunne det ikke falle meg inn å kreve at andre skal gjøre det samme som meg. Eller på noe annet vis legge meg oppi hvordan andre feirer jula. I det hele tatt skulle jeg ønske at vi konsentrerte oss langt mer om hva vi sjøl gjør, og langt mindre om hva andre gjorde i julefeiringen.
I adventsukenes tilbakevendende debatt om skoleavslutninger og salmesang er dettte inntrykket som sitter igjen.. Den voldsomme offentlige viljen, enten den er styrt av medier eller ivrige nettdebattanter, til å mene noe veldig sint om andres jul. Tre SVere i en liten by på Vestlandet forlater kommunestyremøte fordi de ikke vil avslutte det politiske året med å synge «Deilig er jorden». Jeg ville kanskje gjort det samme da jeg var atten, nå syns jeg det er en tåpelig ting. Men hva så? Hva har nå jeg med det å gjøre? Kan de ikke bare få la være å synge? Og det motsatte. Kranglete foreldre i Stavanger, Rygge eller hvor det nå er, nøyer seg ikke med å kunne holde egne unger vekke fra julegudstjenester, de klager seg til at skolen skal drøfte om det å gå i kirka, eller synge kristne julesanger i seg sjøl er et overgrep mot trosfrihet og flerkultur.
Hver gang noe sånt skjer, blir det fanga opp av en strøm av oppbragte nettdebattanter som alle som en tilskriver mangelen på sang, gudstjeneste eller juleavslutning en muslimsk konspirasjon for å avvikle «Jula» slik vi kjenner den. Men så vidt jeg kan se, legger norske muslimer seg lite eller ingenting opp i julefeiringa, enten det er på skolen eller i andres hjem. Tvert om er det stort sett hvite norske ateister eller Jehovas vitner som står bak aksjonene for å rense jula for kristendom eller overtro. I noen tilfeller riktignok som krenkelse «by proxy», altså med begrunnelsen at noen andre enn dem sjøl, for eksempel muslimer, jøder eller hinduer, kan føle seg utafor om jula blir for kristen eller norsk. Denne innsatsen på vegne av andre er i all hovedsak en bjørnetjeneste. De som man ønsker å inkludere i den nye avkristna jula, får i stedet skylda for å avvikle alle gode tradisjoner, fra julesanger til griseribbe. I stedet for å skape et tolerant fellesskap, bærer man ved til islamofobenes bål.
Det er noe grunnleggende intolerant i denne debatten om jula. På den ene sida kan det synes som om tradisjon og kulturarv for noen er blitt kodeord for en omkamp om sekulariteten. Vi har ikke bare en kristen kulturarv, men vi skal ha det, fordi det er den beste arven man kan ha. På den andre sida er det stikk motsatt. Vi har kanskje en kristen kulturarv og tradisjon, men den skal ut av alle fellesinstitusjoner fordi den er et overgrep mot andre livssyn.
Sjøl er jeg svært tilfreds med at kirke og stat i Norge skiller lag, og jeg har bidratt aktivt i kampen mot et forkynnende religionsfag i grunnskolen. Men jeg har aldri tenkt at julegudstjenester, og langt mindre julesang og juleavslutninger, var en del av det dette. Det er ikke på noen måte en nødvendig videreføring av det å ville ha et sekulært samfunn å ville konstruere sekulære versjoner av kristne høytider. Det som blir igjen av ritualer, etter at historiens kvern har gjort sitt, blir stort sett igjen fordi mange nok liker dem. Tvang er sjelden en god idé – hverken i innføring eller avvikling av tradisjoner, i alle fall ikke de som er lovlige og helt ufarlige. Og det er så vel julesanger, skoleavslutning og julegudstjenester.
Det tolerante prinsippet burde være enkelt, de som vil i kirka går i kirka, de som ikke vil slipper å gå. Begge deler kan gjøres uten hovmod og uten skam. Og så synger folk de julesangene de vil, enten de er kommunepolitikere, skolebarn eller nettdebattanter.