Debatt

Hvilke ord tror vi på?

På 1980-tallet tapte den sosialdemokratiske retorikken. Dens språk tapte sin makt. Nå må alarmklokkene ringe.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Språk er makt er sant. Særpreget ved den moderne kapitalismen, slik den har formet den vestlige økonomien i nesten to århundrer, er dens dynamikk og forlokkende retorikk. Dynamikken oppstår fordi selskapene ikke samler opp alle sine opptjente penger, men investerer dem igjen med sikte på å ekspandere sin profitt og markedsandel. Fortrinnsvis også i ny teknologi som fører til økt produktivitet og at det kan produseres enda mer og enda billigere – slik at det kan tjenes enda mer penger. Det skjer om og om igjen. Det ligger økonomisk teori bak, nyklassisk markedsteori hvorav det avledes en positivladet politisk retorikk. Retoriske begrep som frihet, valgfrihet, privatisering, frihandel, fri konkurranse, deregulering, fleksibilitet, rikdom, individ med mange flere skaper tro og håp i befolkningen. Den liberale retorikken tilslører og utelater negative konnotasjoner og realiteter i det kapitalistiske samfunnet som fattigdom, sosial ulik, kapitalmakt, sentralisering, arbeidsledighet, fragmentering osv. Men på denne måten har både formuer, mengden forbruksvarer og økonomien som sådan vokst de siste 200 årene – i et inntil da helt ukjent omfang.

Vi har imidlertid også fått en helt ny konsentrasjon av økonomisk makt og global og nasjonal fattigdom. I dag er det nesten bare kritikerne som bruker ordet «kapitalisme». Fremfor alt samler begrepet i seg alt ubehaget ved vårt økonomiske system. Ubehaget ved tendensen til å sette en prislapp på alt, tendensen til å la enhver moral fare for å oppnå økonomiske fordeler. Og tendensen til å opphøye akkumulering av penger til et mål i seg selv. Ubehaget ved ulikhet, og tendensen til å utnytte mennesker og miljø.

Sosialdemokratiet i Europa og Norge begynte sin framvekst som politisk bevegelse for om lag hundre år siden. Sosialdemokratiske politiske partier som Det Norske Arbeiderpartiet fortsatte sin vekst og med regjeringsmakt i mange land i særdeleshet i årene etter annen verdenskrig. Denne posisjonen og makten varte fram til 1970-80- tallet, så slo nyliberalismen med sin liberale retorikk inn for fullt. Sosialdemokratiet skapte den moderne velferdsstaten, det er det stor faglig enighet. Det mindre enighet hvorfor hegemoniet raknet ved årtusen skiftet. En oppfatning jeg anser som vesentlig er denne. Sosialdemokratiet vant fram med sin velferdsstat med en retorikk som ga tro og håp for velgere flest. Begrepsdannelser rundt sosial utjevning, statlige velferdsordninger for økonomisk og sosial trygghet, kollektive løsninger for samfunnsbygging, samtidig som markedsbegrep forble en del av mekanismen i den samme samfunnsbyggingen. På 1980-tallet tapte den sosialdemokratiske retorikken. Dens språk tapte sin makt. Velstand til de mange som følge av statlige ordninger hadde skapt en allmenn følelse av behov for mer frihet nå når hverdagsbehov var sikret. Der kom den nyliberale retorikken inn med sine mange friheter, fleksible markedstilbud og shopping.

Sett i lys av Arbeiderpartiets svake politiske meningsmålinger og hetsen som framkommer må alarmklokker ringe, for det synes klart at noe må gjøres for å gjenvinne tillit til politikk og demokrati. Uten tvil er tida kommet for å reetablere sosialdemokratiet og dens retorikk tydelig med sitt gamle omdømme som velferdsstatens, sysselsettingens, utjevningens og stabilitetens garantist. Det trengs en realistisk transformasjon for progressive forandring og klar politisk retorikk. Det må skje et radikal skifte av retning, og den sosialdemokratiske fortellingen må gjenfortelles og spres; sosialdemokratiet som den moderne velferdsstatens skaper og sosioøkonomiske fundament, med staten som investor og fordelingsinstans. Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre i spissen synes nå kanskje å ha skjønt dette.

Det første tegnet er et skifte av retorikken, i det politiske språket som brukes. Privatisering og konkurranse på alle nivåer og i alle sektorer som grunnlag for produktivitetsvekst og innovasjon aksepteres ikke lenger. Den nyliberale ideologiske fellen om å akseptere AFI (alternativ finnes ikke) avvises som høyreretorikk. Slik kommer sosialdemokratiet igjen på offensiven og skaper entusiasme og håp. Retorikk er ikke bare ord, men noe som ofte utløser følelser som hindrer egen kritisk tilnærming til saker og rasjonelle tankeprosesser. Retorikk medfører at vi tror på noe, blir overbeviste, mens i virkeligheten har vi kanskje blitt lurt til ikke å tenke dypere om innhold, mening og konsekvenser. Konkurranse er et slikt ord. Det skaper forestilling om ytelse og effektivitet som i sport. I mange sammenhenger er dette slett ikke tilfelle, for eksempel i forvaltningen av velferd, helsevesen, omsorg og fordeling.

Den store utfordringen for den sosialdemokratiske idé er den pågående europeiseringen styrt av EUs hegemoniske nyliberalisme. Dette medfører negative effekter i form av svekket demokratisk styring og politisk kontroll. Markedet vinner med krav om konkurranseevne og markedsløsninger, og stimulerer til økonomiske faktorers dominans og vektlegging av mengde framfor kvalitet som sosiale og politiske faktorer. Det bryter fullstendig mot sosiale demokratiets verdigrunnlag historisk og ideologisk. Sosialdemokratisk retorikk som uttrykker verdigrunnlaget må gjenskapes for å bli sosialdemokratisk politikk for tro og håp.

Mer fra: Debatt