I forhold til 2014 registrerte man i 2017 en 31 prosents nedgang i antall mennesker drept i kamphandlinger. Artikkelen baserer seg imidlertid på en snever definisjon av krig, og noen grunnleggende empiriske misforståelser som ikke bare er av forskningsmessig interesse. De bidrar til å usynliggjøre økningen av vold i en hel region, nemlig Latin-Amerika, med konsekvenser for reaksjoner fra det internasjonale samfunnet, både mot land og individer.
Artikkelen bygger på ferske data fra Konfliktdataprogrammet ved Uppsalas Universitet. Her teller man lik i væpnede konflikter definert som en erklært konflikt mellom minst to parter, hvorav minst en er en stat, der bruk av våpenmakt har krevd minst 25 menneskeliv i året. Dette omfatter imidlertid bare en liten del av voldelige konflikter i dag. Det tar ikke høyde for situasjoner der væpnede grupper kjemper om kontrollen om territorier og bydeler uten å søke å ta kontroll over staten direkte, som vi ser for eksempel i land som Mexico, El Salvador, Honduras og Brasil. Det reflekterer heller ikke volden vi ser i Venezuela, der ulike aktører med koblinger både til myndigheter og kriminelle grupper bruker vold for å kontrollere både vanlige sivile og kriminelle, uten at vi har en samlet væpnet opposisjon.
Antallet drap i disse landene ligger skyhøyt, med noen årlige variasjoner, men uten noen betydelig reduksjon. Til sammen ble 123.000 mennesker drept i disse fem landene i 2017. Av disse er bare Mexico inkludert som et land med en pågående konflikt i databasen.
PRIO-forskerne skriver at «I Mexico har en lang rekke ikke-statlige aktører, hovedsakelig narkokarteller, ligget i mer eller mindre permanent krig med hverandre de senere år. I 2017 ble rundt 800 mennesker drept i slike kamper. Det er likevel kun en liten del av det årlige anslaget på rundt 15.000–20.000 ofre for overlagt drap i Mexico.» Dette viser en skremmende liten innsikt i hva som foregår i Mexico. For det første er tallet feil når det gjelder overlagte drap. 29.168 mennesker ble drept i Mexico i 2017. For det tredje tok myndighetene allerede i 2011 beslutningen om å ikke publisere antall drap relatert til organisert kriminalitet i den såkalte «narkokrigen». Siden over 90 prosent av alle drap forblir uoppklart i Mexico, er en av de mulige forklaringer på denne avgjørelsen at man innrømte at kategoriseringen var ganske tilfeldig.
Uppsala Universitets database baserer seg på «drap i kamphandlinger», men så lenge kategoriseringen i utgangspunktet svikter, er det vanskelig å se hvordan tilfeldigheter ikke også spiller inn her. Det er også svært vanskelig å se hvordan situasjonen i Mexico kvalifiserer til å telles, men ikke situasjonen i El Salvador, der blant annet 39 politi og 21 militære ble drept i fjor i kamper med gjengene MS-13 og Barrio 18.
Man kan innvende at for å lage store databaser må man ha en klar definisjon som nødvendigvis utelukker en del former for vold. I dette tilfellet er det nå engang tradisjonelle kriger man er interessert i. Men en slik snever forståelse forplanter seg i folks oppfatning, og har betydning for statlig politikk overfor individer og land. I Norge settes det spørsmålstegn ved hvorvidt voldsofre fra blant annet Mellom-Amerika og Venezuela har behov for beskyttelse fordi de ikke kommer fra områder med væpnet konflikt etter definisjonen, og staten i begge tilfeller blir sett på som en mulig beskytter av deres sikkerhet, en rolle staten ofte verken kan eller vil spille.
I Brasil ble det i fjor drept 59 000 mennesker. De aller fleste av dem er unge, fattige, fargede menn. Man kan bare begynne å spekulere på hvorfor verdens internasjonale organisasjoner og forskningssentre er så uvillige til å registrere det som foregår der som en væpnet konflikt. PRIO-forskerne burde ikke ukritisk videreformidle datasett som har så store problematiske sider knyttet til seg, men i det minste forklart leserne hvor svakhetene i denne typen telling av lik ligger.