Debatt

Hverken karbonfangst eller fornybar energi er tilstrekkelige svar på klimaproblemet

Fredrik Lundberg argumenterer i Dagsavisen 9. januar for hvorfor han mener CO2-lagring ikke er en del av løsningen på klimaproblemet. Her er hvorfor jeg mener han tar feil.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I sin kronikk beskriver Lundberg en kamp mellom fornybar energi og karbonfangst/lagring, der "fornybar vant", noe som er et svært forenklet og villedende analyse.  Produksjon av fornybar energi er en viktig forusetning for, men i seg selv en utilstrekkelig løsning på klimaproblemet.  Menneskeskapte utslipp av klimagasser kommer fra et bredt spekter av aktiviteter som inkluderer ikke bare energiproduksjon men også blant annet samferdsel, landbruk/husdyrhold, industriprosesser, avskoging og endret bruk av land.  Ingen enkeltstående virkemiddel eller teknologi kan alene adressere dette problemet. Ifølge Lundbergs regnestykke sparer fornybar energi verden for 1.4 gigatonn CO2-utslipp i året.  Dette tallet må imidlertid ses i forhold til totale menneskelige utslipp - fra fossile kilder og sementproduksjon alene ligger disse på over tjuefem ganger Lundbergs tall.

Klimaproblemet er en formidabel utfordring, der man ikke kan peke på ett enkelt virkemiddel som "den magiske kula".  Det er ukontroversielt blant analytikere at en bred portefølje av tiltak er nødvendige for å ha noe som helst håp om å nå de internasjonal klimamålene.  Eksempler på elementer i en slik portefølje er energieffektivisering, lavenergibygg, fornybar energi, redusert avskogning, endret jordbrukspraksis, og - ja - karbonfangst og lagring.  Ifølge blant annet FNs klimapanels analyser utgjør sistnevnte et svært viktig element i en slik portefølje.  For at verden skal kunne nå målene i Parisavtalen, tyder alt på at det i framtiden være nødvendig med utstrakt framtidig bruk av /negative/ utslipp, dvs. aktiv fjerning av karbon fra atmosfæren.  Karbonfangst og lagring er ett av svært få tiltak som kan bidra til dette i meningsfull skala.  Lundbergs forslag om å bytte ut avfall med biobrensel i kraftvarmeproduksjon står derfor ikke i motsetning til bruk av karbonfangst på samme anlegg - i kombinasjon vil dette gjøre operasjonen CO2-negativ!

Det er ingen hemmelighet at karbonfangst- og lagring tildels har seilt i motvind det siste tiåret.  Dette har mange årsaker, ikke minst en vedvarende lav pris på utslippskvoter i kjølvannet av finanskrisen i 2008.  All den tid vi ikke har fått bygget ut noe fullskala-anlegg blir Lundbergs sammenligning av utslippsreduksjoner fra fornybar energi kontra karbonfangst- og lagring meningsløs.  Det er derfor veldig interessant at Norge og EU nå forsøker å få på plass en slik løsning her til lands.  Man kan krangle om prisen på denne, og peke på store kostnader per lagrede CO2-enhet.  Det man fort glemmer er imidlertid at dette er et pionérprosjekt, og slike vil som regel være kostbare.  (Det er ikke så langt tilbake i tid at også solceller ble sett på som håpløst dyre og upraktiske til kraftproduksjon).  Teknologiutvikling, kontinuerlige kostnadsreduksjoner og markedsføringsverdi er vel så viktige argumenter for å satse på en fullskalaløsning i Norge.  Med tanke på behov for negative utslipp i framtida, må man utvikle teknologi og starte bygging av nødvendig infrastruktur for CO2-lagring allerede i dag.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at Lundbergs retoriske grep med å beskrive karbonfangst- og lagring som et ektefødt barn av kullindustrien og George W. Bush er en utbredt og desverre effektiv taktikk for å fremstille teknologien som et fikenblad for den store, stygge fossil-lobbyen.  Sannheten er at nå til dags er det svært få som snakker om CO2-lagring i sammenheng med ny kullkraft - hovedfokus for diskusjonen har i flere år ligget på utslipp fra industri og potensialet for negative utslipp basert på biobrensel.  Hvordan teknologien først kom på banen er egentlig mindre relevant, men for hva det er verdt vil jeg påpeke at Norge har drevet med CO2-lagring på Sleipnerfeltet i Nordsjøen siden nittitallet, lenge før Bush kom til makten i USA.  Denne aktiviteten oppsto som en direkte konsekvens av norske utslippsavgifter, og er et eksempel på at teknologien kan være bedriftøkonomisk lønnsom så lenge kostnadene ved å slippe ut CO2 er store nok.

Mer fra: Debatt