Det finnes et alternativ mellom det å være for bombing av et brutalt regime og det å stå på sidelinjen og ønske gode tanker til sivile. Flere forslag har vært foreslått siden Syria-protestene først kom opp i 2011 med all den utvikling som siden har utspilt seg.
Debatten i forkant og etterkant av siste runde med kjemiske angrep og tilhørende svar fra USA, Frankrike og Storbritannia vitner imidlertid om noe helt annet. Det eksisterer hverken noen konkrete grep for å få en slutt på konflikten, og heller ingen vilje utenom å repetere at diplomati og FN-sporet må respekteres.
Problemet er at denne enten-eller-linjen hverken løser noe som helst politisk eller gjør livet enklere for de sivile. Det er mange gode tanker der ute som ønsker sivile vel og godt, men de betyr lite når det mellom alle kjemiske angrep eksisterer flerårige blokader, tønnebomber som treffer sykehus og sivile områder, bruk av tortur, voldtekt og drap for å straffe et folk som stod opp mot en diktator.
Hva vi bør gjøre er å styrke en linje som ikke er halvhjertet, en som både takler flyktningstrømmen til Europa, byrden på landene i regionen og lidelsene til syrerne i landet. Med klart definert mål om at landet må forbli samlet, at et utfall til slutt skjer gjennom dialog og at demokratiske friheter og rettigheter sikres alle uavhengig av tro og etnisitet.
Siste angrep på tre utvalgte mål var reaksjon som bar mer symbolikk enn det ga konflikten et nærmere steg til avslutning. Problemet er at noen tøffe ord og angrep på pre-definerte mål vil vise at forvaltningen av forbudet mot bruk av kjemiske våpen bevares – men det endrer ingenting for sivile.
Med Obamas røde linje i 2013 hvor bruk av kjemiske våpen skulle straffes ble det etablert en forutsigbar prosess for alle parter for hva som ville skje hvis denne grensen ble tråkket over. For regimets del, som står bak de aller fleste kjemiske angrep, er dette en nyttig avledning fra sin krigføring som har sivile som primære mål.
For vestlige makter er dette en nyttig handlingsplan siden det ikke involverer noe langsiktig engasjement. En frykt for å gjenta Afghanistan eller Irak er mer tungtveiende enn de langsiktige konsekvenser av flyktninger og ustabilitet i regionen.
Men hvor raketter ikke løser noe, er heller ikke motstandernes standpunkt noe proaktivt. En utbredt holdning blant de mange fløyene som protesterer mot bruk av militære midler er den at innblanding er å ta et standpunkt, at det innebærer sivile dødsfall og at det er noe vi ikke ønsker på våre hender.
Å hevde at en ikke-intervensjonslinje vil innebære nøytralitet og at vi har våre hender frie er en illusjon man kun kan dyrke seg imellom. Hvis intervensjon har sine konsekvenser, uante konsekvenser, så har en linje som sier det motsatte også sine konsekvenser. I Syrias tilfelle er sistnevnte svært kjent, mens førstnevnte er lite sannsynlig at kan bli verre.
Det er en konsistent tone i denne leiren. Eventuelle kjemiske angrep fordømmes, det ønskes en uavhengig etterforskning. Når det etter noen måneder uansett er stadfestet at regimet står bak dem så er saken uansett ute av verden. Dette er en uthalings- og ansvarsløst politisk ståsted. Dette toppes med å moralisere motparten som en krigshissende imperialist som ikke bryr seg om sivile tap.
Hos enkelte på ytre venstre fløy er det fortsatt solid støtte til Assad-regimet som blir fremstilt som en forkjemper for Baath-partiets sosialistiske ånd og et imperialistisk offer – samme fløyen mener at sivile som flykter må mottas og hjelpes.
På den ytre høyre fløy er Assad en sekulær helt kledd i dress som kjemper mot islamister og det hatbildet denne fløyen har til muslimer. Flyktninger er samtidig noe som burde holdes der de kommer fra – trygt forankret under regimets tønnebomber.
Stillingen på bakken tilsier at Assad med allierte ikke kan gjøre store trekk uten å røre i et vepsebol av eskalering. Men der hvor det ikke foreligger noe internasjonal støtte er det fortsatt mulig.
Hvis Assads fremferd ikke stoppes med avskrekkende midler, og hvis situasjonen ikke blir fastlåst, så vil heller ikke regimet gå inn i reelle forhandlinger uten gode hensikter. Hittil har forhandlinger kun vært en uthalingsstrategi. Assad er flink på det.
En optimal intervensjon som har et klart formål om at bruk av militære midler skal gi grunnlag for at en seriøs forhandlingsposisjon skapes så inneholder det følgende elementer.
Skape en situasjon hvor frontene er fastlåste, at det er avskrekkende hvis bruk av kjemiske våpen eller annen form for direkte vold mot sivile blir fristende. Dette innebærer at en ikke-flygningssone etableres over hele Syria og at fredsbevarende styrkers utplassering begynner å skje gradvis.
Samtidig krever det behovet for at sivile representanter begynner å styre de administrative funksjoner i slike områder. En annen faktor er militser og væpnede aktører.
Dette åpner opp for et tredje ledd i en ønsket intervensjon, nemlig humanitær nødhjelp for sivile som har lidd under tønnebomber, militser og blokader. Dette åpner også for at internt fordrevne flyktninger (38 % av landets befolkning) kan vende tilbake til områder de føler nå er utenfor fare.
Dette er en masse som brukes hyppig for å svekke nettopp opinionen i Europa siden en tilstrømning av flyktninger medfører en styrking av proteksjonistiske holdninger i våre land. I tillegg er det 5 millioner flyktninger som også venter på å returnere. Regimet vedtok nylig en lov som sier at flyktningers eiendom og hjem blir konfiskert hvis de ikke melder fra i landet – noe som rent praktisk er umulig.
Samtidig er oppgjør med straffeforfølging av krigsforbrytelser sentralt. Lokalt, regionalt og nasjonalt vil det kreve domstoler som dømmer etter gitte omstendigheter.
Løsningen på konflikten trenger at NATO-allierte og regionale aktører klarer å forene syriske fraksjoner rundt noen sentrale punkter – herunder at landet forblir samlet, at dets karakter vil være demokratisk med like rettigheter på tvers av etnisk og religiøs tilhørighet og at regimet gir fra seg makten slik at folket kan velge et representativt utvalg av folkevalgte for å bygge landet på ny.