Psykiske lidelser er og blir like vanlig som fysiske lidelser. Det finnes så mange sårbare mennesker der ute. Sårbare mennesker, som er helt avhengig av helsepersonells hjelp. Jeg er selv et av de. Etter nesten 10 år inn og ut av psykiatrien vet jeg godt hvem som tar vare på meg når jeg har det vanskelig. Jeg vet godt hvem som lytter til meg, holder meg i hånden, og som gir meg medisiner. Pleierne. Men hvem tar egentlig vare på dem?
Irritasjon. Kjefting. Og grining. Masse grining. Selvmordstanker. Selvmordsforsøk. Psykoser. Akutthjelp. Ambulanser. Politi. Medisinering. Roping. Du forstår meg ikke! Du klarer ikke å hjelpe meg! Faen. Ikke rør meg!
Og så. Se for deg å måtte stå i dette fra 8-16, mandag til fredag. Jeg spør igjen. Hvem tar vare på pleierne? Hvem tar vare på behandlerne? Og hvordan blir disse menneskene ivaretatt?
I psykiatrien snakkes det om lange køer og om ventelister for å motta hjelp. Faren her er at fokuset lett kan havne på hvordan man skal korte ned køene, i stedet for å yte forsvarlig hjelp til de som faktisk har krav på det. Det hele kan ligne et eneste stort mattestykke. En slags kabal som helsearbeiderne er nødt til å få til å gå opp. Hvilke signaler sender dette?
Jeg jobber i butikk. Uten sammenligning forøvrig så bli pulsen min blir ganske så høy når det kommer inn flere kunder enn jeg kan hjelpe samtidig. Nå jobber jeg heldigvis med å selge produkter, og ikke med å redde menneskers liv. Men jeg tror likevel at det finnes noe lærdom her.
For litt siden var jeg innlagt på psykiatrisk. Noen uker på en akuttpost gjør noe med en. Det gjelder uansett om man er pasient, sykepleier, eller behandler. Det er jeg overbevist om. Vi trenger alle noen vi kan klage til. Vi trenger alle noen vi kan rådføre oss med. Og vi trenger alle noen som lytter.
Under innleggelsen var jeg ute på tur en dag med en av sykepleierne på avdelingen. Samtalen fløt lett, og stemningen var behagelig. Hun fikk meg til og med til å le et par ganger. Jeg husker ikke hvordan jeg kom på det, men av en eller annen grunn passet det at jeg skiftet tema.
Vi snakket litt om hvordan det var å være på avdelingen, og var vel begge enige i at det var ganske spesielt. Både denne sykepleieren og jeg har litt av en historie der, og vi har begge vært igjennom et par kamper. Da særlig med bruk av tvang.
Jeg spurte henne hvordan det var å være sykepleier i etterkant av slike tunge situasjoner, og om de hadde samtaler hvor de fikk hjelp til å håndtere ting. De er jo bare mennesker de og. Jeg tok det nesten for gitt at de hadde et bra støtteapparat rundt seg. Jeg ble derfor overrasket over svaret jeg fikk.
For det viste seg at samtaler og støtte etter tunge situasjoner var mangelvare på avdelingen. Det skremmer meg. Jeg lurer på hva årsaken til dette er? Kan det være mangel på personale? Mangel på tid? I mine øyne ser det ut til at det er nok av både personale og tid til slike støttesamtaler. Så hva er det da? Hvorfor blir det ikke prioritert?
Som sagt, de som jobber på slike psykiatriske avdelinger er bare mennesker de også. Og jeg tar av meg hatten for mye av det de står i.Det finnes ingen tvil i mitt sinn. Jeg er overbevist. Vi må ta vare på pleierne for at de skal kunne ta vare på oss. For vi trenger dem.