19-04-2016

Hvem skal få definere kvalitet i barnehagen?

Kunnskapsminister Torbjørn Røed Isaksen har nylig lagt frem den nye stortingsmeldingen om kvalitet i barnehagen «Tid for lek og læring» (Meld. St. 19 2015–2016), og et temmelig samstemt fagfelt har reagert negativt på hvordan man definerer kvalitetsbegrepet. Ut fra signalene i meldingen vil også barnehagefeltet bli påtvunget en stadig sterkere målstyring, slik vi har sett det i skolen.

Lytter politikerne egentlig til forskningen? I stadig større grad preger frykten for at vi ikke lærer «effektivt nok» også den politiske styringen av barnehagefeltet, som inntil nylig har stått i en særstilling i Norge i forhold til å verne om barndommens egenverdi. Konsekvensen av 6-årsreformen i 1997 har blitt at skoleforberedende tiltak nå presses ned under 5 års alderen. Forskning både fra Storbritannia og Norge har vist at tidligere lese og skriveopplæring ikke har hatt noen effekt på nivået senere i skolealder. Dette er omfattende dokumentert i SSBs rapport fra 2012. Har det noen effekt så er det i forhold til en økning i antall skoletrøtte og umotiverte elever senere i utdanningsløpet. Inntrykket man sitter igjen med er at forskningen taler til døve ører blant politikerne, eller enda verre; blir bevisst feiltolket, slik vi har sett nok av eksempler på i den siste tiden.

Barndommen kan ikke styres av nytteverdi og effektivitetsmål. Jeg vil hevde at barndommen har en egenverdi også i sin såkalte unyttighet. Ønsker man en oppvoksende generasjon med humane verdier, omsorg for miljø og skapende evner, er det ikke lesehastighet eller språkkartlegging blant 5-åringer som er avgjørende. Det er heller muligheten til å vokse og dannes gjennom egen lek og fri fysisk utfoldelse. Barndommen kan da bli grobunn for kvalitet på mange plan senere i livet, hvis den gis riktig næring. Regjeringens higen etter å skape den gode barnehagen leter på feil sted. Som Hamre (2014) oppsummerer om forskningen på hva som skaper kvalitet i barnehagen «at det har vært for mye fokus på strukturelle forhold i barnehagen, og for lite på kvaliteten på interaksjoner mellom personale og barn». Og her er vi ved sakens kjerne; antallet omsorgspersoner i barnehagen og deres pedagogiske og menneskelige egenskaper er det som skaper kvalitet, ikke flere kompetansemål og tomme kvalitetsbegreper. Forskningen må altså dreies mot den voksnes væremåte og relasjonelle kompetanse i stedet for mål og struktur. DA kan vi snakke om kvalitet og innhold i barnehagen.


Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!