Stortinget insisterer på å behandle plassene i Nobelkomiteen som partienes eiendom. Men hva med Nobels testament? Alle henstillinger om å ta hensyn til Nobels fredsidé er blitt behandlet som luft. I ti år. Det så mørkt ut. Men så kom oppstyret rundt Carl I. Hagen, og nå har vi fått sannheten på bordet.
Utvalget som skulle se over valgreglene har allerede avgitt innstilling (19 (2017-18)). Spørsmålet om kvalifikasjoner for å være valgbar til Nobelkomiteen ble diskutert og her delte partiene seg i to. Flertallet fant det vanskelig å se hvilken bakgrunn som var mest relevant for komiteen, mens et mer klarsynt mindretall, partiene MDG og Rødt, fremmet forslag om at «Kandidatene må vurderes med utgangspunkt i kunnskap om, og tilslutning til, fredsarbeid og nedrusting, slik det ble definert av Alfred Nobel.»
Mer selvsagt, enkel og grunnleggende jus er ikke lett å finne. Flertallets syn er oppsiktsvekkende, især for den som kjenner de mange og klare beskjeder Stortinget har fått om sine plikter etter loven. Allerede for ti år siden skrev jeg til Stortingets president (Jagland, brev 10.7 2008) «at både Stortinget og Nobelkomiteen i rollen som testamentsfullbyrder er underlagt … lovregler i arveloven, stiftelsesloven mv. på samme måte som alle andre legatstyrer i Norge som er betrodd å forvalte legatmidler».
I et innlegg siste høst (Aftenposten 1.11 2017) påpekte jeg at Stortinget i Nobelsammenheng er underlagt svensk lov og myndighetsutøvelse. Det svenske stiftelsestilsynet fastslo i mars 2012 at Nobelstiftelsens styre har det overordnete ansvar, herunder instruksjons- og kontrollansvar. Styret i Stockholm skal utrede hva formålet er og med tiltak sikre at det respekteres og at alle medvirkende kjenner oppgave- og ansvarsfordelingen.
Den mest autoritative henstillingen om å respektere Nobels intensjon kom fra 18 juridiske professorer som i en offentlig henstilling 29.11. 2017 påpekte hva Stortinget har som juridisk ansvar og plikt i saken:
«Stortinget plikter å ta stilling til Nobels intensjon med fredsprisen og sikre at Nobelkomiteen består av de best kvalifiserte ut fra fredsprisens formål. Sentralt i dette bildet er Nobels oppfatning av «fredsforkjempere», de som skulle virke for «nasjonenes forbrødring», «reduksjon eller avskaffelse av stående armeer» og «fredskongresser».
Kravet om at Stortinget endrer sin praksis har versert i ti år. Det er etter vårt syn nødvendig at Stortinget allerede denne høsten tar stilling til hva som kan gjøres for at Nobelkomiteen snarest får medlemmer som er kompetente i og vil gjøre sitt beste for å fremme de spesifikke fredsideene Nobel ville støtte.»
Selv med denne orientering om sine plikter etter loven anså lovgiverne høsten 2017 Carl I. Hagen, en åpenbart uegnet kandidat, som fullt egnet for Nobelkomiteen. Ut fra at Hagen var vara til Stortinget ble Asle Toje valgt i stedet. Toje er utenrikspolitisk forsker, men også han står fjernt fra fredsprisens idé. Toje skrev (i Morgenbladet 9/2018) at han ikke vil ta hensyn til Nobels grunnleggende idé, men følge tradisjonen med fri «dynamisk» tolkning. Siden Toje har vært forskningssjef og utreder ved Nobelinstituttet siden 2009 viser hans utsagn at de som arbeider med fredsprisen ikke har kjennskap til Nobels vilje, Nobelkomiteen blir villedet av sitt sekretariat. Slik må det gå når Stortinget i flere generasjoner ikke har vist interesse for sitt mandat og Nobels intensjon.
Nobels alternativ var å erstatte de militære maktspill med samarbeid om internasjonal rett, internasjonale institusjoner og nedrustning. «Sikkerhetspolitikk» kan være så mangt, men Stortingets plikt er å velge en komité som fremmer Nobels idé. Norge ville ha gjort verden en stor tjeneste ved å la norsk politikk styres av fredsprisens idé heller enn omvendt. Norges tro på militærmakt står i direkte motsetning til Nobels idé om sikkerhet. Bør Norge da fortsatt forvalte Nobels pris for fred gjennom samarbeid og nedrustning?
Med innstilling 19 gir Stortinget klar beskjed om at det ikke er villig til å oppfylle Nobels siste vilje. Nobelstiftelsens styre har det overordnede ansvar og er forpliktet til å reagere. Helst burde Stortinget på eget initiativ foreta de nødvendige utredninger, veivalg og avklaringer. Stortinget må utrede følgene av at styret i Stockholm har det fulle ansvar for de fem Nobelprisene: Hva er så Stortingets oppgave, hva er rolle- og ansvarsfordelingen i Stiftelsen; hva med måloppfyllelsen hittil? Stortinget må avklare om det fortsatt vil, kan og bør være valgkomité for den svenske Nobelstiftelsen.