Artikkelforfatterens synspunkt den gang var at hetsen mot ulven har klare paralleller til ett av vår kulturs største problemer, nemlig rasehatet. Han minnet om at forfølgelse av mennesker pga rasefordommer er forbudt etter norsk lov, men at ulven dessverre blir behandlet etter helt andre rettsregler.
Likevel var det lys i sikte. For ulvens rett til eksistens i norsk natur var fastslått i Viltloven.
(Der fikk vi den!).
Herr Ree avrundet så sin rettshistoriske utredning med følgende: "
Navn blir dessverre ikke nevnt, men med juristenes inntog i dagens ulvedebatt kan en jo tenke sitt. Og den som følger litt med i aktuelle nettdebatter, vil snart finne ut at kampen for dyrs rettigheter på dette ideologiske grunnlaget også i dag lever videre, jfr. NOAH og Siri Martinsen.
For en legmann med min sosiale og politiske bakgrunn har slagordet
hatt stor betydning. Og faktorenes orden er ikke likegyldig. Jeg må nok innse at dette er en avleggs måte å forholde seg til sine omgivelser på dersom den tankegangen som gjør dyr til rettssubjekter, vinner fram. For hvor høytstående og betydningsfull ulven enn måtte være i forhold til andre dyr (artsrasisme?), er det litt vanskelig å forstå at "plikt" er et begrep som den kan forholde seg til.
Hvem er faunarasist? Jeg tror ikke jeg skal si mer om det.