Helt konkret tar forfatteren utgangspunkt i en undersøkelse av de ulike velgergruppes forhold til demokratiet. Jeg har ikke gått inn i grunnlaget for den og kan vanskelig si at den er helt solid og relevant, men erfaringer gjennom et langt liv sier meg at ting ikke er så selvsagte som en gjerne innbiller seg.
Jeg har lenge hatt stor sans for begrepet "det ekstreme sentrum" i norsk politikk.
I går kveld fikk vi en seanse i Dagsnytt 18 hvor en tidligere norsk justisminister avslørte holdninger til rettsstaten som burde få noen hver til å grøsse. Men hvor skal vi plassere Amundsen på skalaen? Når han har sittet i en norsk regjering, burde han vel regnes blant det gode selskap, men bakgrunnen i FrP gjør jo det litt rart.
På den andre siden: Erling Folkvord. Som stadig blir uthengt som tilhenger av vold og "væpna revvolusjon". Jeg må si jeg ville føle meg mer bekvem med ham enn Amundsen i Stortingets utvidede utenrikskomité.
Nå kommer nok ingen av dem inn der, men det sier noe om vår omskiftende politiske virkelighet at det er aktuelt å peke på problemstillingen.
Så får en gammel sosialdemokrat bare finne seg i skyllebøttene. Eller den store stillhet.