Debatt

Hva vil folk si?

Stadig flere velgere er misfornøyd med hvor brexit går. Vil Storbritannia hoppe av i svingen?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Dear Asne. This is it! This weekend is our national day of action.»

E-posten dumpet inn rett før denne helgen. Det britiske partiet Liberaldemokratene har holdt markeringer og kampanjearrangementer i Storbritannia i helgen. Er det valg der igjen? Nei da. Det er det brennbare EU-spørsmålet, som skulle legges dødt en gang for alle 23. juni 2016, som skaper bølger som aldri før. Det brygger opp til høststorm idet Storbritannia går inn i de avgjørende ukene for brexit.

Nå som parlamentet nettopp er kommet på plass igjen etter sommerferien, er på tide å minne representantene om at det ikke er de, men folket, som bør ha det siste ordet, skriver Liberaldemokratene. Samme mål har grasrotkampanjen «People’s vote», som i sommer har drevet en massiv kampanje for det navnet tilsier: Å la folket stemme. Ikke som en reprise av folkeavstemningen i 2016, da man ikke visste hva slags brexit man ville få, men på grunnlag av hva Storbritannia sitter igjen med etter forhandlingene med EU. «People’s vote» holdt en marsj med minst 100.000 mennesker i London på toårsdagen for folkeavstemningen 23. juni, og planlegger en ny 20. oktober. Det er rett etter EU-toppmøtet der man etter planen skal komme i havn med en brexit-avtale mellom EU og Storbritannia – en frist som virker stadig vanskeligere.

På den andre siden av debatten har man heller ikke lagt bort løpesedlene. Gruppen «Leave means leave» driver kampanje for at brexit virkelig vil representere et hardt brudd med EU, og ikke blir den light-versjonen statsminister Theresa May styrer i retning av. Brexit-general framfor noen, Nigel Farage, som var leder av partiet UKIP, har lovet å kaste seg inn i kampen.

Et drøyt halvår før Storbritannia skal være ute av EU er det fullstendig i det blå hva som vil skje. En måling fra NatCen Social Research viser at velgerne har rekordlav tillit til at statsminister Theresa May vil lande en god utmeldingsavtale for Storbritannia: bare 17 prosent har nå tro på en god avtale, mot 33 prosent i februar 2017.

Velgernes vurdering er neppe bare en magefølelse. Signalene fra Mays egen regjering har vært alt annet enn beroligende. Selv om statsministerkontoret i Downing Street har gjort sitt beste for å kommunisere at Storbritannia vil komme sterkere ut i den andre enden etter forhandlingene med EU, har kaoset og stridighetene innen Det konservative partiet gitt et helt annet inntrykk. De mest ihuga brexit-tilhengerne, med Boris Johnson i spissen, trakk seg fra regjeringen i sommer, da regjeringen på statsministerens landsted Chequers kom fram til sin strategi for hvordan den ønsker at brexit skal se ut. For Johnson og co. går ikke brexit-planen langt nok. EU, på sin side, har sine egne innvendinger til mye i planen.

Her ligger også Mays store problem: Hun skal ikke bare finne en løsning som EU går med på, hun skal også ha sitt eget parlament med seg. Der vil hun på den ene siden møte brexit-forkjempere som syns Storbritannia med den foreslåtte løsningen klamrer seg for tett til EU, og på den andre siden EU-tilhengere som mener landet gir fra seg både innflytelse og fordeler på én gang, blant annet ved å gå ut av klubbene det indre markedet og tollunionen. Så vanskelig er oppgaven at det snakkes stadig mer om faren for at Storbritannia går ut 29. mars neste ut uten en avtale.

Så hva om det ikke blir noen avtale, eller avtalen er så lite tilfredsstillende at den ikke får støtte av et flertall i parlamentet, som skal stemme over uttrekningen til slutt? Da vil det oppstå en politisk krise. Begge de to store partiene, De konservative og Labour, har sagt at det ikke skal bli noen ny folkeavstemning. Men i Labour står man langt fra samlet bak dette offisielle standpunktet, og i front for «People’s Vote»-kampanjen står Labour-representanten Chuka Ummuna. Nettopp Labour kan i ytterste fall få en avgjørende rolle her. På grasrota i Labour øker presset for at folket skal få stemme når resultatet av forhandlingene med EU er klart. GMB, en av landets største fagforeninger, er for. Det er også mange i Labour-grasrotbevegelsen Momentum. Dette er gruppen som mobiliserte for å få Jeremy Corbyn valgt som partileder, men på dette punktet skiller mange i Momentum seg fra Corbyn selv.

Den store innvendingen mot å la folket stemme er at det vil oppfattes som «eliten» som ikke lytter til folket – de sa jo sin mening i 2016. Det vil dessuten sette en allerede svært splittet befolkning på prøve. Skal politikerne la seg overbevise om en ny avstemning, er det avgjørende at skjer et skifte i opinionen. Flere målinger viser at et flertall i dag ville stemt for å bli i EU. Skiftet er imidlertid ikke massivt, og er ikke i dag overbevisende. Bevegelsen i opinionen kan likevel bli større når «fasit» av forhandlingene er klar om noen uker eller måneder. Hvorvidt velgerne da opplever at denne vil være bra for britisk økonomi, er det som blir avgjørende for stemningen for brexit, påpeker professor John Curtice, som sto bak NatCen-målingen.

Hva hvis opinionen virkelig snur når man ser konkret hva brexit virkelig vil innebære? Dette kan igjen påvirke politikerne, og kan føre til at flere parlamentsmedlemmer går med på at folket skal si sin mening igjen. I dag er verken mange remain-velgere eller brexit-velgere særlig fornøyd med hvor brexit-prosessen er på vei. Nettopp det er grunnen til at ingen utelukker at det betente EU-spørsmålet igjen kastes opp i lufta – og lander hos folket igjen.

Mer fra: Debatt