Mens vi med Panama Papers kunne begynne å forstå at vi har en systemkrise internasjonalt når det gjelder skatt, ser vi med Brexit klart at vi har en økonomisk systemkrise i Europa. I Storbritannia, som har Europas finanssentrum, har forskjellene mellom fattig og rik stadig økt. Og ingen andre steder er troen sterkere på at det viktigste for en sunn økonomi er mer makt til finansaktørene. Protestvalget, hvor britene med et knapt flertall har sagt nei til EU, er et klart signal om at folket har fått nok. Det er et spesielt merkbart utslag av samme tendensen som har gitt protestvalg i land etter land i Europa (og som gjør at en kandidat som Donald Trump har en sjanse i USA).
Det er lett å kritisere politikere i Storbritannia og ellers i Europa som ikke tar de kloke og langsiktige valgene, som er unnfallende overfor store finansaktører, som ikke tør regulere av frykt for å undergrave eget næringslivs konkurranseevne, og som ikke greier å sette de store spørsmålene på dagsorden på en slik måte at velgerne forstår dem og stemmer på en slik måte at de ivaretar egne interesser.
Problemet er imidlertid mer grunnleggende enn middelmådige politikere. Det økonomiske systemet er ment å være grunnlaget for bærekraftige velferdssamfunn. I stedet er det på et spor som bærer mot sosialt, økonomisk og miljømessig sammenbrudd. Det britiske folk har protestert mot EU. Men det er britisk rett og britisk tenkning som har influert mye av EUs og europeiske lands tenkning om hvordan finansmarkedene skal organiseres, og hva slags rolle store børsnoterte selskaper og aksjonærene i disse selskapene skal ha. Det er anglo-amerikanske rettsøkonomiske postulater som har inspirert europeiske lovgivere til å tro at det er samfunnsøkonomisk optimalt å gi mest mulig makt til aksjonærene og legge til rette for at de kan maksimere sin profitt. Det er britisk aksjonærfokusert tenkning som har undergravet vår tradisjonelle forståelse i Kontinental-Europa og i Norden om hva selskaper er, hvorfor vi har selskaper og hvordan de skal styres.
Anglo-amerikansk inspirert aksjonærfokus er en viktig del av forklaringen til at vi har fått et snevert, kortsiktig og ekstremt skadelig profittmaksimeringspress i næringslivet. Dette presset er skadelig for de ansatte, for miljøet, for arbeiderne i internasjonale leverandørkjeder, og for selskapene selv. Det er også skadelig for alle aksjonærer med mer enn en meget kortsiktig tidshorisont. Det gjelder pensjonsfondene våre, hvor kortsiktige avkastningskrav gir støtte til en misforstått oppfatning om at det eneste som teller er kortsiktig maksimering av profitt.
Staten forsøker å møte dette med forventninger om samfunnsansvar med hensyn til menneskerettigheter, miljø og antikorrupsjon. Det rettes fra staten til det norske næringsliv, fra staten som majoritetsaksjonær i store selskaper på Oslo Børs og fra Oljefondet til næringslivet internasjonalt. Og det er fullstendig utilstrekkelig i møtet med et næringsliv som er i profittmaksimeringspressets jerngrep.
I håp om å få næringslivet på rett kjøl, ber EU og nasjonale lovgivere selskaper (og etter hvert også investorer) om at de skal rapportere om hvordan de oppfører seg. Man tør imidlertid ikke å stille krav til denne rapporteringen slik man gjør til det finansielle regnskapet. Håndheving er stort sett ikke eksisterende. Resultatet er at det er de styggeste selskapene som bruker mest sminke. Dette gjør også at forbrukermakten har store begrensninger.
Det vi trenger nå, er en systemisk, helhetlig analyse av dette økonomiske systemet, hvor vi frigjør oss fra etablerte sannheter om hva som er effektivt og lønnsomt. Vi trenger å finne ut hva det er som holder oss på tut-og-kjør-sporet, som ikke er bærekraftig sosialt, økonomisk eller miljømessig. Vi trenger kunnskap om hvordan vi kan gjennomføre en bærekraftig omstilling til et sosialt rettferdig og miljøvennlig nullutslippssamfunn.
I et internasjonalt EU-finansiert prosjekt vil vi gi vårt bidrag ved å forske på markedsaktørene. Disse viktige brikkene i vårt økonomiske system finnes i det private: bedriftene, investorene og forbrukerne. De finnes også i det offentlige, som har en rekke forskjellige markedsroller, som aksjonær, som institusjonell investor, som offentlig anskaffer, i tillegg til å være lovgiver og tilsynsmyndighet. Vi vil finne ut hva det er av sosiale og rettslige normer, internasjonalt, europeisk og nasjonalt, som gjør at markedsaktørene velger bærekraftig eller ikke-bærekraftig. Vi vil undersøke hva som kan styrke de gode tendensene og motvirke det skadelige, snevre og kortsiktige profittmaksimeringspresset.
Det gjenstår å se om Panama Papers og Brexit utløser den nødvendige systemdebatten. Det som er sikkert er at vi ikke kan fortsette på tut-og-kjør-sporet.