Regjeringens uttalte hensikt med denne strukturreformen er å bedre kvaliteten i høyere utdanning. Fører reformen til at for eksempel sykepleier-, sosial- og grunnskolelærerutdanningene vender ryggen til praksisfeltet og at de blir mer og mer like disiplinutdanningene ved de gamle universitetene? Mitt svar er et betinget nei.
De siste tiårene har forskningen blitt en sentral aktivitet ved høyskolene. Store ressurser er brukt på å utvikle den vitenskapelige kompetansen i fagstaben. Antallet professorer og den vitenskapelige publiseringen har økt dramatisk. Doktorgradsprogrammer er opprettet for å styrke forskerutdanningen innenfor høyskolenes utdanningsfelt. I forskningslitteraturen betegnes denne typen utviklingen som akademisk drift. Høyskolenes satsing på forskning og forskerutdanning har imidlertid vært et uttrykt politisk mål, selv om ansatte og ledelsen ved institusjonene også har bidratt til dette.
Hva vet vi om konsekvensene av denne utviklingen? Praksisopplæringen utgjør fremdeles et betydelig omfang. Sykepleierutdanningen består for eksempel fremdeles av halvparten praksis. En gjennomgang av studie- og rammeplaner for sykepleier-, sosial- og grunnskolelærerutdanningen viser at det legges større vekt på teori og forskningsbasert kunnskap, men samtidig understrekes betydningen for praktisk yrkesutøvelse. Evalueringer av disse utdanningene konkluderer ikke med at de er blitt for teoretiske.
Det er trolig flere grunner til at den økte vektleggingen av forskning ikke har svekket utdanningenes kvalitet og betydning. Det understrekes i en rekke ulike sammenhenger at den overordnete hensikten med utdanningene er at de skal kvalifisere til praktisk yrkesutøvelse. Nasjonale rammeplaner og lokale studieplaner spesifiserer hva slags kunnskap og kompetanse utdanningene skal føre frem til. Innholdet i undervisningen er på ingen måte overlatt til den enkelte lærer. Det er også utstrakt samarbeid mellom utdanningene og praksisfeltet, selv om det med rette påpekes at samarbeidet bør styrkes. Mange av lærerne innenfor utdanningene har selv erfaring fra yrkesfeltet. Samtidig er det godt dokumentert at forskningen ved høyskolene har en mer anvendt og praksisrettet profil enn ved de gamle universitetene.
Jeg tror det har vært fornuftig å styrke forskningsvirksomheten ved høyskolene. Forskningsbasert kunnskap og det å forstå og kunne anvende slik kunnskap i praktisk yrkesutøvelse er en viktig dimensjon ved disse yrkesgruppenes kompetanse. Tilliten til for eksempel en sykepleier er ikke bare basert på hans eller hennes praktiske ferdigheter og erfaring. Det er stadig viktigere at de evner å skille mellom kunnskapsbasert praksis og ubegrunnede og feilaktige Upåstander om hva som virker. De må også kunne begrunne egne vurderinger og avgjørelser.
Utviklingen av «høyskoleutdanningene» så langt har hatt karakter av en «praksisrettet akademisering». Universitetsstatus og ulike formelle og uformelle insentiver som belønner forskning, kan imidlertid på sikt svekke denne praksisrettetheten. Institusjonene premieres for antall forskningspublikasjoner, spesielt i prestisjetunge internasjonale tidsskrifter, uavhengig av forskningens relevans. Disiplinforskning anses ofte å ha høyere prestisje enn tverrfaglig og anvendt forskning. Vektlegging av internasjonalt samarbeid kan gå på bekostning av samarbeid med det lokale praksisfeltet. Det foregår et generasjonsskifte. Mens faglig ansatte tidligere ble rekruttert for å være lærere, tillegges i dag også forskningskompetanse avgjørende betydning. Skal forskning i fremtiden bidra til å styrke kvaliteten på det som tidligere kunne betegnes som høyskoleutdanninger, er det behov for strategier og insentiver som ivaretar og styrker den praksis- og yrkesrettede profilen ved de nye universitetene.