Kunst- og kulturaktiviteter gir trygge barn, lekne barn, medfølende barn, sosialt kompetente barn, ja til og med akademisk sterke barn. For ikke å snakke om kunst- og kulturkompetente barn. (Investigating Causal Effects of Arts Education Experiences, 2019)
Barn og ungdom nyter godt av å ha tilgang til kunst og kultur i sine liv. De blir mer omsorgsfulle når de tolker verden gjennom kunst og kultur, for eksempel ved bruk av drama i undervisningen. De blir mer interesserte i sine medelever, og kunst og kreativ aktivitet ser ut til å ha positive virkninger på barnas akademiske utvikling for øvrig.
Skoler som engasjerer barn i kunst og kultur har også færre disiplinære utfordringer. En rekke studier viser tilsvarende tendenser. Ikke noe av dette er ukjent, verken for lærere, foreldre eller kunst- og kultursektoren. I hvertfall ikke for barna selv. «Vi liker å tegne. Vi vil lage mer skuespill. Kan vi ikke ha band på skolen? Jeg vil synge i kor, da treffer jeg alle i de andre klassene» hørte jeg ofte som rektor i skolen.
Også i Stortinget ser det ut til å være enighet om at kunst og kultur og praktiske- estetiske fag er viktige i skolen. De ønsker bare en plan. Men hvor blir den av? Vi har ventet lenge nå. Og vi er mange.
I årene som ledet opp til, og ved innføringen av Kunnskapsløftet i 2006, beveget skolen seg i retning av et mer behavoristisk kunnskapssyn enn vi hadde sett tidligere (Karseth og Ultstup Engelsen, 2007). En konsekvens av et slikt kunnskapssyn er at det primært vektlegger mål og resultat, og ikke prosess. Nasjonalt styringsnivå valgte derfor ut noen områder egnet for målinger, og lagde standarder for hva som var kvalitativt godt nok. Resultatene ble så publisert, som for eksempel hvem som skårer best på nasjonale prøver i matematikk.
Kunst og kultur, eller praktisk-estetiske fag er ikke målbare innenfor en slik logikk, heldigvis vil jeg påstå. Men det førte samtidig til at disse fagene gradvis ble diskvalifisert i kampen om hva som var viktig i skolen.
En eller annen gang i løpet av disse årene med målinger, krav og forventninger til elevenes smale prestasjoner skjedde det likevel noe. Det dukket opp et begrep fra OECD som til forveksling lignet det vi selv var i ferd med å diskvalifisere: 21st Century skills; kreativitet, samarbeid, teknologi, entreprenørskap, kritisk tenkning og fleksibilitet.
I dag er dette også gjenkjennelige begrep i fagfornyelsen. Vi ser en forsiktig endring og en dreining mot prosess, for dette er prosessbegrep. Hva så med de praktisk-estetiske fagene? Kan vi forvente at det snart skjer noe også her?
Det krever mot og vilje fra politisk nivå å ta tak i dette. For det betyr at selve kunnskapssynet må diskuteres. Men vi vet at det vil bli tatt godt imot. I den ordningen jeg selv jobber for, Den kulturelle skolesekken, har vi hvert år 3.000 kunstnere ute i skolen som møter mer enn 650.000 elever. Med dette, sammen med kulturskolene og andre dyktige aktører, sørger vi for at alle barn i skolen møter profesjonell kunst og kultur gjennom skoleåret.
Det er viktig at dette også prioriteres i skolen, gjennom å styrke opplæringen i de kreative, praktiske og estetiske fagene. Det er og blir Kunnskapsdepartementet sitt ansvar å gjenreise og ta disse fagene med inn i fremtidens skole.