En stund tenkte jeg at jeg ikke skulle si noe om utenriksministerens varslede overgang til Davos. For det er jo ikke så mye å si. Utenriksdepartementet har ikke akkurat satt tonen under Solberg 1. Det har vært en periode hvor utlandet ikke har vært så viktig, og det som har vært viktig av utlandet, har vært stadig mindre av utlandet. Menneskerettighetene har måttet vike for norske interesser, og i den hjemlige debatten har kontinenter sør og øst for oss gått fra å være steder med muligheter, til steder som deler av regjeringen ser på som en trussel.
Bistandsbudsjettet har holdt seg fordi man måtte gi KrF noe, men ministerposten ble dratt inn. I stedet har vi hatt en slags statssekretær for EU. I fagkretser går debatten om man i det hele tatt trenger en bistandsminister. Norge har hatt en siden Kåre Willoch utnevnte Reidun Brusletten i denne stillingen i 1983. Uten at det har avhjulpet verdens fattigdom noe særlig, vil kritikerne si. Men en bistandsminister handler ikke bare om bistand. Posten gir en minister et spesielt ansvar for store deler av verden som ligger bortenfor våre tradisjonelle samarbeidsland, den følger opp Norges rolle i en rekke internasjonale fora og organisasjoner. Bistandsministre driver altså ikke bare med bistand, de følger opp fredsprosesser og FN-arbeid, de har ofte ansvar for å følge opp Norges forhold til de delene av verden hvor folk flest bor, som Asia og Afrika.
Internt på bistandsbudsjettet har man flyttet på pengesekker, mer til flyktninger i Norge, mer til nødhjelp i Midtøsten, mindre til Afrika. Mindre langsiktig bistand. Alt sitt snakk om «nærområder» har ikke Regjeringen Solberg 1 fulgt opp. Ja, det er bevilget mer til flyktninger i Midtøsten, men dette er dels tatt fra andre områder, som Afrika, som også opplever en flyktningkrise. I Afrika har fokuset skiftet fra å avhjelpe til å kontrollere, blant annet gjennom kontroversielle samarbeid med EU og afrikanske stater om å patruljere grenser i Sahara, for å stoppe folk der de er.
Politikk er å ville noe, og i utenrikspolitikken har Norge hatt mye vilje. Man stilte i mange år i vektklasser langt over fjærvekta-størrelsen skulle tilsi. Som et lite land sto det ikke på sjøltilliten da man dro ut i verden for å gjøre en forskjell. En stolt tradisjon.
FNs første generalsekretær, Trygve Lie, var fra Grorud. Men så fikk man også riper i lakken. I Midtøsten strandet Oslo-prosessen, og navnet på landets hovedstad ble et skjellsord i regionen. Norge fortsatte likevel å engasjere seg. Da de rødgrønne kom i regjering i 2005 var dette et av stedene man «ville noe». Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og statssekretær Raymond Johansen forsøkte å forsone israelere og palestinere, og palestinske fraksjoner med hverandre. Det var nødvendig for å heve blokaden av Gaza, og få i gang en prosess igjen. Det gikk ikke så bra, men det sto ikke på den norske viljen.
Et annet sted man engasjerte seg var i Sudan. Kristelig Folkepartis Hilde Frafjord Johnson var bistandsminister i periodene 1997–2000 og 2001 til 2005. Og her var det en som ville noe, og som viste at bistandsministerposten var mye mer en som bringer gaver. Frafjord Johnsons personlige kontakt med opprørersleder John Garang sør i Sudan bidro til at tiår med borgerkrig kunne avsluttes i 2005. Frafjord Johnsons arvtaker Erik Solheim engasjerte seg så i perioden fra fredsavtale fram til folkeavstemning om uavhengighet for Sør-Sudan i 2011. Hans avløser Heikki Holmås opplevde at det hele raknet mot slutten av sin periode i 2013. Holmås ble også vår siste bistandsminister.
Innsatsen i Midtøsten og Sør-Sudan kan og bør diskuteres. Norge er jo også fortsatt engasjert begge steder. Man har bare valgt en litt mindre synlig rolle. Spørsmålet er også om man har sluppet det for mye fra seg, på tidspunkt hvor man kanskje skulle fulgt bedre med. En av de siste tingene Brende nå gjør som utenriksminister er å delta på FNs superuke i New York, altså den årlige høynivåuka som innleder FNs generalforsamling. Her ledet han i forrige uke giverlandsgruppen for Palestina, en oppgave han har arvet etter forgjengerne. Den økonomiske utviklingen er god, det er vekst, kunne han fortelle. Dette i en situasjon der det blokkerte Gaza knapt har strøm som følge av uenigheter mellom partene, og mellom de palestinske fraksjonene, og hjelpeorganisasjonene advarer mot en dyp humanitær krise. Brende skal ha for å kunne fokusere på de gode nyhetene.
Den sakte tilbaketrekkingen fra verdensscenen har også gjort norsk utenrikspolitikk mindre synlig hjemme. Det sies ofte at man ikke har noe utenrikspolitisk debatt her i landet, fordi de store partiene jo er enige om det meste. Det er konsensus. Men det er faktisk en hel del man ikke er enige om, men som er vanskelig for befolkningen å få øye på. Og i en valgkamp hvor «utlandet» har vært representert med en dagstur til Sverige, har jo heller ikke velgerne hatt noen særlig mulighet til å ta stilling til utenrikspolitiske spørsmål.
I en tid som faktisk er preget av store internasjonale spørsmål, som hvordan håndtere klimaforandringene og et rekordstort antall flyktninger, i en tid hvor nye konflikter oppstår, og de gamle ikke blir løst, så betyr det noe hvem som nå skal inn i Vika Terrasse. Og det betyr noe om det er én eller to av dem. Det siste kan avgjøres av om KrF blir med i regjering eller ei. Skal Norge bli en del av verden igjen, eller ikke?