Debatt

Hva Mike Pompeos tale viste

Vi raljerer over Trump. Men trekker vi noen politiske konsekvenser av at amerikansk Midtøsten-politikk er vendt vekk fra alt vi står for, slik Mike Pompeos tale viste?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Jeg har en åpen bibel på mitt arbeidsbord hele tida, og jeg er kommet for å snakke om sannheten, riktignok med liten s.»

Slik begynte USAs utenriksminister Mike Pompeo sin tale i Kairo i forrige uke. Illevarslende, fra en administrasjon som er viden kjent for å sjonglere med sant og usant, fakta og fiksjon.

Sannheten er at USA er en kraft for det gode, sa han, fordi vi har lært av våre feil. Feilene var mange og fellesnevneren hadde et navn: USAs forrige president Barack Obama.

Da Obama talte i samme by for ti år siden annonserte han en ny begynnelse i forholdet mellom USA og det muslimske Midtøsten. USA ble opprettet for å gi en ny begynnelse for hardt prøvede immigranter, så dette er vanlig tale fra amerikanske ledere. Det er en del av USAs identitet. Pompeo begynte som Obama, men med motsatt fortegn. Det er ikke vanlig å polemisere mot forgjengerne på reiser i utlandet, men Pompeo gjorde det til en dyd. Sjefen hans bryr seg ikke om diplomatisk etikette, og nå har vi vent oss til det. Ingenting sjokkerer lenger.

Obama snakket om ytringsfrihet, likhet for loven, kvinners rettigheter og religiøs toleranse. Pompeo sneide så vidt innom «personlige friheter», men sa ellers ingenting om demokrati og menneskerettigheter. Mens Obama henvendte seg til Midtøstens muslimer – hans ærend var forsoning – roste Pompeo de autoritære sunnimuslimske lederne som kaster vrak på menneskelige fri- og rettigheter.

Obama flagget liberale verdier liksom tidligere presidenter, dvs. i prinsippet, for ingen førte noen entydig politikk til støtte for dem. Alliansen med Saudi-Arabia er av gammel dato, og da den arabiske våren kom til Egypt kjørte Obama to spor samtidig. Utenriksdepartementet støttet amerikanske NGOer som dro til Egypt for å fremme demokrati og menneskerettigheter, mens forsvarsdepartementet Pentagon holdt kontakten med de militære lederne. Nå er også prinsippet forlatt. Trump-administrasjonen gir sin demonstrative støtte til autoritære ledere, til konger, prinser og militære sjefer. Det er dette Pompeo kaller en kraft for det gode.

Obama snakket om betydningen av å bekjempe voldelig ekstremisme. Feil det også, ifølge Pompeo, som mener riktige er å bekjempe radikal islamistisk terrorisme, herunder IS og Al-Qaida, men i første rekke Det muslimske brorskapet. De er alle terrorister, og Pompeo roste Egypts president, general Sisi, for hans mot i kampen mot dem. Egypt har anslagsvis 60.000 politiske fanger, og undertrykkingen er verre enn under tidligere president Mubarak.

Obama sa at USA hadde ubrytelige bånd til Israel, men fordømte israelsk bosettingspolitikk. Palestinernes situasjon var uholdbar, og de burde få sin egen stat med mulighet til å leve i verdighet. Han mente det godt, men feilbedømte maktforholdene. Pompeo markerte støtte til Israel både her og der i talen, uten forbehold, og nevnte knapt palestinerne.

Obama sa at etter 9/11 hadde USA handlet i strid med sine verdier, en referanse til bruk av tortur på Guantánamo og i Irak. Obama var motstander av Irak-krigen. Slik selvpåført skam er det nå slutt på, sa Pompeo, og gjentok at USA er en kraft for det gode i Midtøsten. Punktum. Sannheten er også at USA aldri har vært noen imperiebygger eller undertrykker.

Syria og Irak: Obama var ifølge Pompeo veik som var med på en diplomatisk løsning for å bringe kjemiske våpen ut av Syria, for alt ble ikke fjernet. Trump viste styrke ved å straffe fortsatt bruk av sarin med militære midler, ved to anledninger. Konsekvensene hoppet Pompeo over, og gjorde rett i det, for bombene hadde liten eller ingen innvirkning på krigens gang. Nå skal de 2.000 amerikanske soldatene i Syria hjem, men det betyr ingen forandring av amerikansk politikk, bare at resten av jobben overlates til USAs partnere. Irak er ifølge Pompeo i positiv utvikling med bare 5.000 amerikanske soldater: et framgangsrikt, ungt demokrati som bygger broer til kurderne og som vet å kvitte seg med de iranskledede militsene. Man må spørre: Hvor er realitetssansen i dette?

Det er her vi kommer til hovedsaken i Pompeos tale: Kampen mot Iran, roten til alt vondt i regionen. Trump-administrasjonen tenker stort, og nok en gang motsatt av Obama: Israel, Saudi-Arabia og de andre Gulf-statene, Jordan og Egypt skal samkjøres med USA i et felles press mot Iran. I første omgang med historisk strenge sanksjoner for å undergrave landets økonomi og ta kraften ut av det militære nærværet i Irak og Syria, dernest for å knekke regimet. Fiendebildet av Iran har aldri helt sluppet taket i Washington, og nå er det sterkere enn på lenge. En gjennomgang av iransk utenrikspolitikk etter revolusjonen viser imidlertid at satsingen på framskutt forsvar har variert med de sikkerhetspolitiske utfordringene, ikke med svingningene i den iranske økonomien. At sanksjonene vil velte regimet er ønsketenkning, og gjør bruk av makt desto mer aktuelt.

En amerikansk kommentator sier at Pompeo befinner seg i et parallelt univers, en annen at dette viser USAs besettelse med Iran. Begge treffer godt. I Norge, som i andre land, raljeres det over Trump, noen ganger i meste laget, men trekker vi noen politiske konsekvenser av at amerikansk Midtøsten-politikk er snudd opp ned, vekk fra alt vi står for? Er ikke Pompeos tale verdt en kommentar?

Ved å la utspillene fra Trump og hans likesinnede passere som bidrag til underholdningsindustrien gjør vi det enkelt for oss selv. Ved å betrakte dem som røster fra et annet univers, som vi kan more oss over på det hjerteligste, ufarliggjøres innholdet – og vi unngår forstyrrende omprøving av forholdet til USA.

Mer fra: Debatt