Jeg kjenner at det blir trangere å puste når jeg leser Hege Ulstein sin kronikk om kontantstøtten i «Konstant støtte» i Dagsavisen 8/8-2018. Å påberope seg makten til å definere «sunn fornuft» på denne snevre måten oser av både ignoranse og arroganse. Å beskrive det å velge å motta subsidier som gir en familie muligheten til selv å stå for omsorgen av sitt eget barn i alderen ett til to år - som å gå velferdsstaten midt i mot, faller innenfor det jeg vil kalle hersketeknikk.
Ulstein snakker om samfunnsøkonomi. Driften av en heltidsbarnehageplass koster staten over 200.000 i året, så summen ligger ca. tre ganger høyere enn hva det koster å dele ut kontantstøtte til et barn i ett år av livet. I tillegg tenker jeg vi sparer inn en del på å unngå potensielle psykiske ettervirkninger som følge av ikke å bli tilstrekelig sett i den tiden av livet, som det blant fagfolk er bred enighet om, legger grunnlaget for vår psykiske helse. Så det kan ikke være penger det står på. Barnets beste burde kanskje også telle her? Det er jo greit å være lei av KrF sin meget vellykkede utøvelse av realpolitikk, men dette handler kanskje også om mulighetene vi har for å gi ettåringene best mulig omsorg?
Argumentet om at innvandrerkvinnene blir sittende uintegrerte i heimen for å tvinge alle til å sende ettåringene i institusjon holder virkelig ikke. Det oser dessuten av etnosentrisme.
Psykiater Sidsel Gilbert (Aftenposten, 14/05-2018) kan fortelle oss at det forskningsmessige grunnlaget for statlige anbefalinger om barnehagestart for alle ettåringer nesten er uten henvisning til utviklingspsykologi, stressforskning og annen advarende kunnskap om tidlig adskillelse. Hun sier det er å eksperimentere med grunnlaget for så små barns psykiske og fysiske fremtidige helse å overlate dem i fremmed gruppebasert omsorg, som fratar dem den en-til-en responsen de er avhengige av. Gilbert mener vi blir utsatt for ideologisk indoktrinering om at alle må i barnehage fra ettårs alder, og at institusjonaliseringen av omsorgen for ettåringer ikke er tilstrekkelig faglig utredet.
Tidligere i år delte førskolelærer Marit Fjellhøy sine refleksjoner om ettåringer i barnehagen i en kronikk i Klassekampen. I ettertid har betroelsene fra barnehageansatte samlet seg i et høyt og tydelig konsensusbrøl og flere har samlet sine røster i det såkalte «Barnehageopprøret 2018», på nyemeninger.no
Nei, barnehagene er ikke nok tilrettelagt for at ettåringer har det tilfredsstillende i barnehage. Fjellhøy beskriver hvordan den nye trenden for å sikre barnehagedekning med bygging av basebarnehager forsterker dette. Hvordan de yngste her nærmest forsvinner i mengden, forvirrede av forflytning og lite tilhørighet. At antall barn per voksen henger nøye sammen med tilbudet barna får, er innlysende. I mai i år vedtok Stortinget en ny bemanningsnorm for barnehagene. Normen går ut på at det maks skal være tre barn under tre år eller seks barn over tre år per voksen i norske barnehager fra 1. august i år. Anniken Myrnes tar for seg den nye bemanningsnormen i en kronikk på barnehage.no. Den er utsatt for en samstemt kritikk fra de som faktisk har greie på det - for ikke å endre noe som helst for barna i praksis. Dette fordi bemanningstettheten departementet ønsker, har vært en uskreven regel i barnehagesektoren helt siden 70-tallet. Regjeringen har heller ikke satt av penger til dette i revidert nasjonalbudsjett, noe som vil føre til at de økonomiske begrensningene for å sette inn vikarer ved behov, opprettholdes. Myrnes sin oppsummering i kronikken ser ut til å være i tråd med oppsiktsvekkende mange barnehageansatte sin opplevelse på jobb: «Med denne bemanningen kan vi ikke sikre at alle barn blir sett, møtt, støttet og får den oppfølgingen de har behov for og det barna har lovpålagt krav på.» Den nye bemanningsnormen må altså ikke benyttes som en hvilepute i diskusjoner om kvaliteten i barnehagen.
Fjellhøy trekker frem vårt tidligere barneombud, Anne Lindboe, sin respons på de utilfredsstillende forholdene for de minste barna i institusjon: «Foreldre må ikke ha dårlig samvittighet for å sende barna i barnehagen!». Det er lett å være enig med Fjellhøys refleksjoner omkring denne underlige avledningen. Er det for å stoppe debatten? Eller vil man ikke ta inn over seg virkeligheten? Poenget er virkelig ikke å gi småbarnsforeldre mer dårlig samvittighet enn de allerede har, men å gi dem et skikkelig grunnlag for de vurderingene de gjør, når de gjør sine prioriteringer. Kontantstøtten som KrF, og Senterpartiet når det gjelder de under 24 måneder, har bidratt sterkt til å sikre, gir faktisk et økonomisk grunnlag for å kunne treffe valg som i større grad sikrer de minste barna sitt omsorgsbehov. Det oppsiktsvekkende her er vel ikke at KrF og Senterpartiet har bedrevet solid realpolitikk for å få dette til, men snarere at et flertall på Stortinget ikke er interessert i forskningen som viser at de minste barna går i barnehager som ikke på langt nær ivaretar deres omsorgsbehov?
Psykiater Sidsel Gilbert oppfordrer foreldre til å prøve å forstå hva som er det beste for sitt eget barn. Intuitiv forståelse av dette trumfer statistikk og forskningsanbefalinger i de fleste tilfeller. Men foreldre som er tro mot sin egen overbevisning med tanke hva som er det beste for det kjæreste de har, blir beskyldt for å være selvsentrerte og bakstreverske.
Jeg ønsker meg et samfunn som kan romme et mangfold. Et mangfold som kan romme det å ta visse essensielle valg ut i fra egen verdioverbevisning. Det handler om menneskeverd.
Er det samfunnet som skal legge til rette for optimale forhold i barnehagen, eller er det barna som skal tilpasse seg samfunnet? Skal småbarnas behov ignoreres til fordel for fokus på arbeidslinje og snever definert "likestilling"? La oss ha en ærlig debatt om barnehager for små barn, fri for politisk propaganda og kjønnskrangling.