Fredagen som var skrev jeg et innlegg på bloggen min som ble plukket opp flere steder. I innlegget viser jeg hvordan regjeringens anslåtte kostnad for 66.000 asylsøkere over 6 år kunne blitt dekket helt inn og vel så det, med et moderat kutt i sykelønnen. Dette har fått leder i AUF, Mani Hussaini, til å hoste opp et forutsigbart og slagordpreget innlegg, med det sedvanlige mantraet om å «ta fra de som har minst».
Problemet, som AUF stadig sliter med å ta innover seg, er at vi for øyeblikket lever over evne i Norge. Vi har langsiktige velferdsforpliktelser som vi ikke er i nærheten av å ha inndekning for. På toppen av dette kommer det nå en asylregning som vi har begynt å merke utfordringene, men som vil bli enda mer krevende å håndtere i budsjettene de neste årene.
Vi vet fra perspektivmeldingen som de rødgrønne la frem i februar 2013 at Norge allerede i 2025 ikke vil være i stand til å håndtere utgiftsveksten som blir stadig større år for år. Det vil si at utgiftene våre da har blitt så store at de ikke kan dekkes inn med avkastningene fra oljefondet. Da begynner vi i stedet å «spise» av fondet og tvinges etterhvert til å gjøre dramatiske velferdskutt.
Dagens velferdsnivå vil i 2060 medføre et underskudd på statsbudsjettet på 125 milliarder. Legger vi også til grunn den ganske sannsynlige forutsetningen at også dagens ungdom vil kreve kvalitetsvekst i offentlige tjenester, vokser inndekningsbehovet plutselig til 600 milliarder. Disse beregningene ble for øvrig laget med en oljepris på godt over 100 dollar fatet. I tillegg kommer en flyktningstrøm som ifølge realistiske anslag fra SSB vil ha en langtidskostnad på 750 milliarder.
Vi kan altså slå fast at behovet for å omstille norsk økonomi ligger enda tidligere foran oss enn de rødgrønne anslo i sin perspektivmelding.
Dette er en formidabel utfordring som vår generasjon må håndtere, og det krever noe mer enn tompjatt. Det nærmeste man kommer noe som kan ligne på en henvisning til konkret politikk i Hussainis innlegg, er en henvisning til skattekuttene regjeringen har gjennomført.
Regner man med endringene i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet for 2016 så har regjeringen så langt gitt i underkant av 21 milliarder i skattelette (forutsatt at ikke skattelettene tas ytterligere ned i forhandlingene med KrF og Venstre). Ca 4,2 milliarder av disse er kutt i formueskatt. Så gratulerer, AUF, dere har nå funnet en inndekning på 4,2 milliarder. Hvor har tenkt til å finne resten, siden dere først inviterte til det Hussaini så modent kalte «leken finn pengene»?
Har dere tenkt til å reversere samtlige av regjeringens skattekutt? Det ville først og fremst vært ganske oppsiktsvekkende, ettersom brorparten av disse er lettelser som det har vært ganske bred tilslutning til. Er AUFs beskjed til bedrifter langs kysten som sliter med å få endene til å møtes at for eksempel selskapsskatten skal økes igjen? Det er ikke akkurat god velferdspolitikk å gjøre det dyrere å drive næringsvirksomhet midt i en krevende omstillingsprosess. Er det inntektsskatten som skal økes? Hva mener AUF egentlig? Tror AUF at alle fremtidige velferdsforpliktelser kan dekkes inn med økt skatt?
Det er riktig at Unge Høyre har foreslått kutt i sykelønn mange ganger tidligere. At argumentasjonen har endret seg, slik Hussaini skriver, er imidlertid feil. Utgiftene vi er nødt for å dekke inn endrer seg riktignok hvert år fordi de øker hvert år. Argumentet vårt for å kutte i sykelønn er imidlertid stadig det samme. Det dreier seg om det vi mener er en fornuftig inndekning for utgifter vi ikke har, samt en effektiv måte å redusere sykefraværet.
Når vi vet hvilke utfordringer vi står overfor synes jeg det er ganske rimelig å si at vi fortsatt skal ha verdens mest sjenerøse sykelønnsordning, men at det skal være et økonomisk incentiv til å være på jobb fremfor å være hjemme. Hadde Norge hatt samme sykefravær som Sverige så kunne vi spart 20 milliarder i året. Det er mye penger som kunne vært med på å dekke inn det vi trenger for å ha en god skole og et godt helsevesen i fremtiden også.
Unge Høyre har i en årrekke vært engasjert i debatten om velferdsstatens bærekraft. Nå har det dramatiske fallet i oljepris på nytt gjort denne debatten høyaktuell. Samtidig har den også avslørt forskjellen på en idétom venstreside og en sentrum-høyreside som tar utfordringen på alvor.
Det siste året har vi fremmet en rekke forslag, i tillegg til nevnte kutt i sykelønn. Vi har krevd at pensjonsreformen må gjennomføres i offentlig sektor, at pensjonsalderen må økes og at AFP-ordningen må begrenses til det den opprinnelig var tiltenkt å være - en førtidspensjonsordning for sliterne i arbeidslivet, for å nevne noe.
Vi har også kritisert vårt eget moderparti for å øke grunnpensjon til gifte og samboende pensjonister. Hva gjelder sistnevnte sak har det, foruten støtte KrFU og Unge Venstre og motstand fra FrP, vært påfallende stille fra det politiske Norge. Det blir spennende å se hva Arbeiderpartiet vil gjøre med denne saken i sitt alternative budsjett. Og hva mener forresten AUF om den saken? Har vi muligens funnet den første offentlige utgiften i historien som AUF er mot?
Jeg ønsker AUF velkommen med i «finn pengene»-leken, og ser med stor interesse frem til deres forslag til inndekninger fremover. Så langt stopper imidlertid politikkutviklingen deres ved bankkontoen til Olav Thon.