Ekstremisme er et ofte brukt begrep i debatten etter 22. juli. Men begrepet brukes vidt forskjellig og er mangelfullt definert. Politiets sikkerhetstjeneste bruker begrepet ekstremistisk om grupper eller individer som er villige til å bruke vold for å oppnå sine mål, uavhengig av hva disse målene er. I den politiske debatten brukes begrepet mer udefinert, og ofte som et stempel på meningsmotstandere. I den sammenhengen blir begrepet redusert til en hersketeknikk, og står i fare for å bli meningsløst.
Jeg vil her forsøke å definere begrepet ekstremist på individnivå. Når kan et menneske defineres som ekstremist?
Vi har alle forskjellige roller i relasjoner til andre mennesker. Noen roller er viktigere for oss enn andre, og vi kan alle sette disse rollene opp i en slags prioritert rekkefølge. For de fleste av oss kommer roller i nære relasjoner på de første plassene i en slik liste over roller. Person X kan definere seg først og fremst som far, deretter som ektemann, sønn, bror og så videre. Lenger ned på lista kommer andre roller, som ansatt, kollega og lignende. Deretter begynner politisk og trosmessig tilhørighet å melde seg: kristen eller muslim, innvandringskritisk eller innvandringsliberal.
Her skiller ekstremisten seg fra resten av oss. Han eller hun definerer sin ideologiske rolle på toppen av prioriteringslista. Behring Breivik definerer seg først og fremst som «kulturkonservativ» (hans egne ord), og den rollen plasseres over sønn, bror og lignende. Islamistiske terrorister setter rollen som hellig kriger over alt annet. En venstreekstrem ser seg selv som revolusjonær først og fremst.
Basert på dette vil det å være ekstremist innebære følgende:
At man identifiserer seg selv med ideologien i så stor grad at alle andre aspekter av livet er underordnet.
Nøkkelen til å finne løsninger innenfor demokratiet ligger nemlig i at mennesker først og fremst prioriterer sine mellommenneskelige roller. Det åpner for at vi kan finne felles løsninger og tolerere hverandre selv om vi har vidt forskjellige syn på verden. Men plasserer vi en idé eller sak på toppen av pyramiden av roller, åpnes døra til totalitær tenkning på gløtt. Og da er den vanskelig å lukke.
Fordelen med en slik definisjon av ekstremisme vil være at vi tar bort noe av sprengkraften i idéene. Vi sier at ytringer, tanker og idéer i seg selv ikke er farlige, men at mennesker som bekjenner seg blindt til dem kan være det. En annen fordel er at definisjonen sier det er mulig å forandre seg, og den peker på en vei ut av ekstremisme.
Dette er et forsøk på å sette opp en konstruktiv definisjon av begrepet ekstremisme. Kan hende er den for mangelfull, eller overser noe viktig. Eller kanskje begrepet ekstremisme er unødvendig i debatten i det hele tatt?