Erting er lek, enten det er med ord, eller gjennom kroppsspråk.
Og lek handler først og fremst om øvelser til mestring. I ertingen kan barn prøve seg ut mot hverandre og erfare sin egen og andres dømmekraft, samt svakheter og styrker. Slik lærer de om seg selv både når de erter, og blir ertet. I erteleken kan de med andre ord både gi og få korrektiver som kan være gode å ha med seg videre i livet. Og det er ikke skadelig om noen blir lei seg av og til.
Men for at vi skal utvikle oss som frie mennesker, må vi selv velge om vi ønsker å følge korrektivene eller ikke. Blir vi hindret i det, mister vi den valgfriheten som er unikt for mennesker. Og da kan de neste stadiene jeg snakker om komme ubehagelig nær.
Liksom lekeslåssing kan eskalere til alvorligere slåsskamper, kan erting føre til plaging. Og selv om overgangene er flytende, blir plaging mer ondskapsfull og rammende enn erting.
Men det er hvis plagingen fortsetter etter at den ene parten åpenbart har tapt, eller ikke viser vilje til forandring, at vi kan snakke om mobbing. Da stigmatiseres gjerne offeret som mindreverdig eller uakseptabelt annerledes.
Det er når plagingen bryter gjennom kulturens norm-murer, for så å tangere en helt annen og langt mer primitiv tilstand, naturens nådeløse flokkstrategier overtar styringen. Og det kan ikke sammenliknes med lek eller plaging. For mobbing er i sitt vesen ødeleggelse på liv og død. En mer eller mindre bevisst, men likevel målrettet strategi for å utslette individer som ikke passer inn. Offeret skal ødelegges og forsvinne fra gruppen.
At mobbing i kulturen kan ha noen overfladiske tilpassede hemninger som gjør den mindre åpenbar, forhindrer ikke dens primitive målrettethet.
Vår mobbinger en lite hensiktsmessig adferd som har blitt med oss inn i kulturen. På samme måte som krig og rasisme, er mobbing, noe de fleste fordømmer, uten at vi har funnet fram til effektive mottiltak.
Det ser nemlig ut til at alle involverte parter i en mobbesituasjon, ønsker å skjule det som skjer. Mobberne fordi deres aktivitet på sett og vis ikke har aksept, mobbeofferet fordi det har skam over å være utstøtt, og som nevnt, vitnene som er unnvikende. Mobbingen eksistere i en kollektiv blindsone om den ikke tvinges ut av dødvinkelen. Mobbing som ikke blir avslørt, vil med stor sikkerhet føre til at offeret utarmes mentalt, eller i verste fall kan det få dødelige følger. Først da kommer anskriket. Og de som tidligere dekket seg bak anonymitet, skriker kanskje høyest. Da vil alle være best på moralisering og fordømmelse Slik sett er mobbing også en fristende arena for hyklere.
Barn er subtilt lydhøre overfor hvilke signaler de mottar fra voksne som står dem nær. Denne følsomheten er forutsetningen for å tilegne seg språk. Deres spontane evne til å plukke opp språkets fineste nyanser, ser vi tydelig hvis de på et tidlig tidspunkt blir utsatt for et nytt språk. Uten å miste morsmålet, behersker de snart det nye språket uten kursing og pugging. Tilsvarende egenskaper er betydelige for å utvikle sosiale ferdigheter. Små barn er som finstemte instrumenter, og de er grunnleggende innstilt på å gjøre hva de får lov til. Derfor må voksne se, og ta ansvar for sine holdninger..
Bibelens skapelsesberetning, kan tolkes som en mytologisering av hvordan evolusjonen førte oss ut av naturens primitive uskyld og inn i kulturens komplekse mangfold. Menneskets sterkt utviklede selvforståelse har gjort at vi kan erkjenne vår eksistens i tid og rom. Og da fatter vi også vår egen død. I det perspektivet balanserer vi våre liv som best vi kan mellom våre konstruktive og destruktive tilbøyeligheter. For vi kan bare være moralske eller umoralske, mens andre dyr lever i et amoralsk paradis helt uten skyld uansett hvor brutalt eller aggressivt de måtte opptre. Derfor er mobbing en akseptabel strategi i naturen, men slett ikke i kulturen.
Torgny Skogsrud
