Hva er det bokbransjen ikke driver med?

Den norske boka er i dyp krise. Det skyldes ikke kvaliteten, men bransjens unnlatelsessynder. Litteratur som verdi må aktivt markedsføres, i like stor grad som alt annet. Helst mer.

I en serie utradisjonelle og nærmest folkeopplysende kampanjer har norsk bokbransje kommunisert verdien av lesing ut i markedet. Noen av kampanjene er smart kalibrert for hurtig konsumering i en lettfattelig form.  Det publikum hittil bare har sett så vidt berørt i en og annen avisartikkel eller i sammenheng med ett og annet lokalt arrangement, presenteres nå med samme offensive energi som andre kommersielle produkter:

Lesing bidrar til utvikling av empati og sosiale evner. For eksempel styrker det, pussig nok menneskets evne til å gjenkjenne og tolke andre menneskers ansiktsuttrykk.

Lesing er en unik måte å lære om ulike emner på, alt fra mellommenneskelig psykologi til reparasjon av møbler. Lesing gir bedre ordforråd, samtalekompetanse og ikke minst skriftlighet, noe vi vet er blant de viktigste egenskapene i fremtidens arbeidsmarked.

Lesing gir oss enorm valgfrihet i ting å snakke om og fordype oss i.

Tenkningen er språket er samfunnet

Innholdet i kampanjene står ikke som rene påstander, de er tvert imot underbygget med moderne forskningsresultater.

Andre elementer i kampanjene er myntet på de som vil fordype seg ut over de store bokstavene og kortformatet. I artikkelserier som kjøres parallelt på forlagenes sider og i utvalgt dagspresse, undersøkes hvordan litteraturen på sitt beste har fungert som katalysator og påvirkning for utforming av politikk, utdanning, marginale gruppers rettigheter, oppdragelse, sosiale sikkerhetsnett, økonomisk vekst og engasjement for og kunnskap om samtidens største temaer.

I ettertid gjøres det målinger som viser at publikums konsum av litteratur har økt, for første gang på mange år, mens bruken av overfladiske sosiale medier har gått noe tilbake. Dette fanges opp av kommentariatet, og fenomenet blir gjenstand for undersøkelse i både Dagsnytt18 og Debatten, i tillegg til enkelte utenlandske medier.

Det følger en periode med økt interesse for samfunnstemaer som er viktige i de flestes liv, men som har ligget brakk over tid. Både bibliotekbruken og omsetningen i forlagene øker, og forfattere tar i større grad sjanser på eksperimentelle og grenseprengende prosjekter som de tidligere har måttet legge døde på grunn av den rene økonomiske risikoen; tidligere måtte man i stor grad lene seg på trender og snevre litterære formler for at noen skulle ta sjansen på utgivelse i det hele tatt. Det vokser nå frem et større litterært spekter, som ikke bare gir forfatterne et noe bedre livsgrunnlag – de er fra før på inntektsbunnen i samfunnet – men som også vekker oppmerksomhet i utlandet og gir Norge en renessanse som litterær nasjon.

Neida. Dette har selvfølgelig aldri skjedd. Ikke i Norge.


Pytt pytt ... penger er penger

Det er i all hovedsak dødsens stille fra norsk bokbransje når det gjelder litteraturens verdi og plass i samfunnet. Det som kverner og går er salgsmaskinen, og den diskriminerer ikke mellom lisensprodukter fra Disney, vinåpnere, strikkebøker og klassiske verk. Dens formål er å generere penger, koste hva det koste vil. Og slik må det være, men innenfor hvilken annen bransje ser man en tilsvarende aversjon mot trygging av fremtiden for sitt eget kjerneprodukt, de gode bøkene?

Boksalget stuper i Norge. Folk gidder ikke lese. Forfatteren oppleves ofte som en mytisk, subsidiert noksagt som driver med privat mumling i skinnet fra stearinlys, og i hvert fall ingenting som er relevant for deg og meg.
Lesingen gjøres av en smal, trofast kjerne som også er målgruppen for og brukerne av de såkalte bok-arenaene i Norge; litteraturhusene og et og annet kringkastingsprogram i TV eller radio. Den påståtte konkurransen mot nyere oppmerksomhetsflater er ingen konkurranse i det hele tatt; elektroniske medier har knust boka og den lange tenkningen, den fullførte setningen.

En ønsket utvikling

Slik vil nemlig norsk bokbransje ha det, for der løfter ingen en finger. Ikke egentlig. Kanskje er det fordi profitteierne vet at de ikke løper noen reell risiko? Penger kan bare pløyes videre inn i andre vekstbransjer etter hvert som enkeltkildene tørker inn, null stress. Eierfesten har inneholdt både store ord og fett flesk, men nå er det åpenbart slutt. Her er det bare å tørke seg om munnen med linservietten, takke for laget og gå i livbåtene.
Ave, Imperator, morituri te salutant!
Vi øser til skrivekrampa tar oss. Merkelig nok.

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!