Debatt

Hurra – hora, hurpa!

Pakk vekk bundadsbluesen. Rop hurra.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det verste som finnes, er dveling over helligdager. Ingen orker å høre om jul i januar. Ikke engang etter Norges store kalas orker vi å tenke på å sjekke om bringekluten har fått størknet ketsjup eller neseblod mellom perlene. Men la oss dvele likevel. Denne dagen som er så vakker og livsviktig. Disse flaggene som skal vaie, samme hva slags flagg, sier noen, bare det er det norske i flertall, sier andre. Jeg mener som min personlige trener fra Afghanistan sier til meg rundt hver 17. mai: «Ikke undervurder flagget! Flagget ditt land har, og som du føler deg knyttet til, gir deg assosiasjoner som ingen andre fra andre land kjenner». På lik linje med at jeg kjenner ingenting hvis jeg ser det afghanske flagget. Ikke det danske heller, uten sammenligning. Men jeg tåler å se andre flagg vaie. Jeg blir ikke så hurpete at det svartner for meg hvis jeg ser noen holde et annet flagg i hånda, som gir dem en god assosiasjon og vakre tanker, som gjør dem blide og glade på barnas dag. For hva feiret vi egentlig?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

La oss være patetiske og si at når det er museører på bjørka og det norske korset i blått vaier på stanga og i handa, da kjenner du det langt inn i bonderota. Det rykker i hardingfelefingeren uten at du skjønner at det er leamusen. For 17. mai er vakkert! Men det rykker ikke kommentarfeltfingeren min fordi Haddy og Noman skulle lede 17. mai på NRK. Før noen av dem ble tatt ut i streik.

Jeg får ikke rødt utslett oppover halsen som Frp-tilhengeren Karine Haaland tydeligvis må ha fått da hun denne uka hamret ut et innlegg på Nettavisen og tryglet og ba Mubashir droppe å lede 17. mai fordi han er innvandrer. Noman som er norsk, svarte nydelig tilbake ved å sitere Kong Harald sin episke tale om hva en nordmann egentlig er: «Jeg ble så glad for han inkluderte alle mine tre identiteter i denne talen. Om du er en gutt som liker gutter, om du tror på Allah, eller om du har pakistanske foreldre, så er du norsk», svarte Mubashir til NRK.

Etter å ha lest det overraskende og ikke-ironiske innlegget til Karine Haaland, ble jeg stolt av å ha en kong Harald og en Noman Mubashir i samfunnet, mens jeg får frysninger på ryggen av å lese Haaland skrive: «Etnisk norske blir såret over at folkegruppen deres blir valgt bort som hovedprogramledere under feiringen av deres eget land. Det er en barbarisk straff for en forbrytelse man er uskyldig i».

Men jeg får ikke lyst til å skrive at Haaland må fjernes fra samfunnet, at hun er en hore og frastøtende av den grunn. Jeg syns det bare var trist å se at hun jeg digget, hun med de kule tegneseriestripene, som hadde en godmodig og inkluderende humor i sine treffende replikker om mørkhudede og hvite homofile og sure kjerringer, så var det trist å se at hun selv har blitt en sur kjerring i for tidlig alder. Og at hun ikke takler 17. mai som en felles dag for alle.

For hva er det vi feirer egentlig? Vi må alle gråte litt av kongen på balkongen, huske tilbake på vår egen barndom når vi ser svette, skremte barn og sure mødre subbe i grus rett nedenfor han. For alle har vonde minner fra denne dagen også. Noen barn har visstnok det forferdelig på 17. mai på grunn av alt bråket, leste jeg. De er alvorlig syke barn. Hvis vi bare kunne dempe alt bråket, ikke fløyte i alle munnstykker vi kom over og ta hensyn til dem med 17. mai-intoleranse! Det er visst ikke barnas dag likevel, sånn jeg oppfattet at denne frustrerte moren skrev. Jeg trodde det var hele konseptet med 17. mai: At det er den eneste dagen majoriteten vinner. De som føler seg utenfor, kan likevel føle seg inkludert fordi alle er i gatene, med et spekter av følelser: Ensomme i flokk, blide og stressa på en plass der det kryr av andre, som ingen kjenner, men vi nikker, hilser, sender ømme blikk til foreldrene som har ansvaret dette året for arrangementet på skolen. Alle vet at å lage bursdag, for et helt folkeslag, som for tida ikke liker hverandre, hvert fall ikke når de får uttrykke seg på internett, koster blod, svette og tårer. Alle vet det. Men alle vet at denne dagen er viktig. For hva var det vi feiret egentlig?

Vi feiret grunnloven. Denne fantastiske bunken med lover som var innovativ, nyskapende og svært moderne for sin tid da den ble laget. Mennene på Eidsvold som var en gjeng menn der mange hadde studert i Danmark, med liberale verdier, som hadde store, hårete visjoner. Vi feiret at noen turte å lage paragraf hundre der alle har rett til ytringsfrihet og rett til tilgang til offentlig informasjon. Modig i 1814, men en selvfølge for oss nå.

Vi feiret at vi må legge ned blomster og vaie flagget over dem som var viktige nordmenn under krigen, de som har skrevet viktig litteratur for Norge og de første feministene; Fernanda Nissen, Camilla Collett, Anna Rogstad. Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson, Ivar Aasen. Krigsveteranene og alle som kjempet fram Norge på ulike måter. For å nevne noen som blir hedret denne dagen. Vi gjør det mellom kl. 08.00 og 09.15 for å være sikker på at ikke mange møter opp fordi de ikke har fått på seg stasen ennå. Men det er rørende, likevel.

Vi feiret at det er lov å være mørk i huden og lede en stor sending på NRK, og vi feiret at de ikke gjorde det, fordi det er lov å streike i Norge, ingen blir fengslet eller skutt av den grunn slik det er i Tyrkia for eksempel. Vi feiret at Olemic Thommessen tok på seg bunaden sin i går, som alltid, men at han måtte gå av som president på Stortinget fordi han bygde garasje med for stor budsjettsprekk i grunnmuren. Og de som fant ut dette, de som avdekker korrupsjon og som finner feilene i samfunnet, de feiret vi, for de kan gå fritt rundt i vårt land uten å frykte for sitt eget liv, slik det er i Russland for eksempel. Vi feiret at ingen forventer dødstall hvis noen åpner en ambassade, slik det er for palestinerne, vi feiret at ingen nordmenn sitter i flyktningleirer og råtner bort på syttiende året. Vi feiret at alle kan ha sitt eget flagg, sin egen hjemmelagde bunad og sin egen hudfarge uten å skamme seg, selv om det er litt skummelt. For ingen kaster stein på hverandre sytten dager inn i mai. De menneskene som har turt å utfordre, er de som sikret menneskerettighetene våre, der er det til og med plass til Karine Haaland på en dag som dette, selv om hun er redd for framtida. Men jeg sier deg: Prøv å få samme guts som gutta på Eidsvold! For de turte å lage en lov som var absolutt skummel, uprøvd og framoverlent. Prøv å lag en grunnlov som hadde vært like moderne i dag! Det hadde INGEN klart.

Derfor ropte og roper vi hurra.

Mer fra: Debatt