Ahhhhh, hotellfrokoster er noe av det beste jeg veit. Den lettheten man har i steget mot en bugnende buffé på en fridag, uten barn, uten jobb, er unik. Forventningen. Til maten. Til dagen. Til eggerøre. Brød. Bacon. Frukt. Kaffe. Og aviser. Store, uhåndterlige flak med verden. Og ikke minst, dette er viktig, croissanter.
Jeg vil si at hotellfrokoster hører med til livets høydepunkter. Jeg kan lett ramse opp ti hotellfrokoster jeg husker – og sikkert ti jeg helst vil glemme. Hvor jeg satt. Hva jeg spiste. Hva stemninga var. Hva jeg skulle. Hvilken avis jeg leste. Politiken i København. The Times den morran i London. DN i Stockholm.
Sist helg var jeg i Bergen og bodde overdådig på det nyoppussede Hotell Norge. Pling sa det i knollen, det var lørdag morgen. Man skulle selvsagt blitt liggende når man hadde muligheten. Men den innbilte baconlukta og nysgjerrighet på om det var skikkelig eggerøre og ikke sånt posetull, tok overhånd. Jeg spratt opp og lot medlåntakersken ligge igjen.
Plystrende svinset jeg ut og ned gangen fra rommet mitt med utsikt over det lille vannet de har der i Bergen og inn i heisen. Det var nesten så jeg gjorde et lite hopp og kakket hælen sammen, det var så bra. Hotellfrokost coming up! My oh my, what a wonderful day. Liksom.
Pling! Jeg var i tredje etasje. Frokostsal. Jeg var nå bare meter unna lykken. Den unge kvinnen i den hvite blusen lette meg opp i systemet sitt – på papir. Ironien innså jeg ennå ikke. Jeg kastet noen blikk rundt meg mens hun noterte min ankomst på arket sitt. Ja, hun kommer senere, bekreftet jeg om partneren som ennå sov ut brusen der oppe. Blikket mitt hadde ennå ikke funnet sitt mål: Det velassorterte bordet med aviser.
Som jeg gledet meg. Tid! Aviser! Bergen er jo tross alt en by som fortsatt holder seg med aviskonkurranse, så det var det minste jeg regna med: Ett eks av BA og ett av Bergens Tidende. Det siste var selvsagt. Hotell Norge har alltid vært Bergen-fiffens foretrukne arena, og BT er jo borgerskapets avis. Jeg regnet også med Dagens Næringsliv. Og Morgenbladet, byen har da et universitet! Og drømte om New York Times International Edition. Bergen er jo en kulturby, og en by av sjø- og handelsfolk. Vestvendte mot det store havet og utlandet. Også er det jo vestlandshovedstaden. Derfor ante jeg at også Stavanger Aftenblad kunne være tilgjengelig – sånn av prinsipp? Så stoppet musikken.
Nei, sa dama, du må bruke nettbrett eller mobil. Vi er nemlig et miljøvennlig hotell. Au!
Jeg var svimeslått. Forvirret. Jeg var alene. I en frokostsal. Uten en eneste avis. Bare spise? Ferdig på ti minutter, altså. Som på en hvilken som helst tirsdag. Ikke så mye som en lokalavis. Det lenge etterlengtede høydepunktet imploderte til lyden av ingenting. Stillhet. Miljø? Jeg var for perpleks til å komme med noe tilsvar. Eggerøre uten trykksverte? Hun hadde vært for ung til å forstå uansett. Til å forstå at hotellfrokostlykke forutsetter papiraviser.
Nei, aviser hadde de ikke, dette slagskipet av et hotell med alt sitt avfall og syke energiforbruk. Men papirservietter hadde de i bunker. Og hvor ble det av all maten da frokosten stengte? Og klimaanlegget på rommene? Og avispapiret resirkuleres, da! Og hvert googlesøk har også en miljøeffekt, ville jeg rope.
Nei, kampen var tapt. Men jeg ante råd. Jeg bråsnudde og løp opp igjen på hotellrommet og hentet min egen bunke medbragte, krøllete Oslo-aviser. Drømmen levde videre.