Verden

Historisk dårlig valgdekning

Det har fått skammelig lite oppmerksomhet. At kommentariatet lo av ham før han ble kandidat kan vi forstå, vi lo vi andre også. Men at de aldri sluttet å le er en ren profesjonell forsømmelse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Journalist Maren Sæbø skriver klokt om det amerikanske valget i Journalisten 11. november. Innholdet og resonnementene er gode, men konklusjonene er etter mitt syn noe mer tvilsomme. Hun slår et edelt slag for pressens uavhengighet, og skal ha honnør for det. Selv om jeg ikke deler den begeistringen, så er det viktig at noen tar det standpunktet; vi kan ikke alle være medieskeptikere.

Den norske redaksjonelle dekningen av valgkampen har fått kritikk for å ha vært partisk. For å ha favorisert Hillary Clinton i for stor grad. Et av eksemplene hun bruker for å illustrere dette er mitt innlegg kvelden før valget. Hun omtaler mine beskrivelse av norsk presse som «en ukritisk heiagjeng (for Clinton).» Det er ikke helt feil, men jeg ønsker å presisere:

Ja, pressen heia på Clinton. Bare det tør jeg påstå er å svikte sitt journalistiske mandat. Det fins noen grunnleggende kjøreregler, som for eksempel at statsledere ikke skal kommentere andre lands valg før de er avholdt. Eller at journalister ikke skal ta politisk side. Unntaket vi alle kan leve med er når det skjer i åpent og avklart lende, der avisen eller publikasjonen har et tydelig politisk standpunkt i utgangspunktet. Det er heldigvis blitt en sjeldenhet.
En heiagjeng, ja, men ikke en ukritisk. Norsk presse har i det store og hele brukt plass på Clintons svakheter, hennes kontroverser og hennes antatte mangel på emosjonelle appell. Det er få som ikke har fått med seg epost-skandalen. Og selv om det er noe underlig at Podesta-epostene (Wikileaks-lekkasjene) ikke ble fulgt opp tettere, hevder ingen at ikke Clinton ble utsatt for kritisk journalistikk. Heller ikke jeg.

Det var dekningen av Trump som var ukritisk. Og den mangelen på kritikk hang tett sammen med hvem man heiet på i valget. Norsk presse (og nordmenn flest) heier alltid på demokratene, men denne gangen tippet det over i ren sjikane. Så argumenteres det med at man ikke kunne overse hans uttalelser. Nei, det er det ingen som hevder. Eller at man «pratet med Trump-tilhengere», noe særlig VG er veldig stolte av at de gjorde. Skulle ikke det bare mangle? Tror vi virkelig at nordmenn har fått et bredt inntrykk av hvem som planla å stemme på Trump? Seriøst?

Påstandene og adferden hans var så ekstreme at vi ikke kunne annet enn å dekke det. Greit nok. Men det er ikke noen god grunn til å ikke samtidig dekke det som faktisk er relevant, altså politikken. Historien er full av kandidater som driter seg ut, men det er ikke til hinder for å sette seg inn i hva som skjer bak kamera.
Og her er kjernen, Trump har faktisk en politisk plattform. Han har et politisk program og han har helt konkrete politiske visjoner. Det har fått skammelig lite oppmerksomhet. At kommentariatet lo av ham før han ble kandidat kan vi forstå, vi lo vi andre også. Men at de aldri sluttet å le er en ren profesjonell forsømmelse.
Sæbø mener mitt ideal er at vi «skal dekke valg som man dekker en fotballkamp, uavhengig av om lagene holder seg til reglene sjøl.» Tja, i den forstand at man vier lik oppmerksomhet til begge lags taktikk og plan så stemmer nok det. Om noen filmer, lugger eller biter uten å få rødt kort skal det selvsagt kommenteres. Men ikke på bekostning av den neste store målsjansen.

Utover det er det vanskelig å se noen relevans i analogien.

Når det er sagt var også valgkampen i 2008 preget av den samme kollektive journalistiske bristen, bare med et positivt fortegn. Obama blendet de fleste av oss, og kanskje særlig journalister som fikk sjansen til å se ham på nært hold. Starstruck er nok bare forbokstaven. Denne gangen har man gjentatt feilen. Men med en historisk skitten valgkamp (fra begge sider) og en ofte komisk nedlatenhet mot den ene kandidaten, er 2016-dekningen vesentlig presseetisk verre.
En sammenligning med amerikanske medier er vanskelig. De aller fleste av dem støttet Clinton offentlig, og Podesta-epostene avslørte at sjokkerende mange av de aller største mediene hadde journalister som samarbeidet aktivt med Clinton-kampanjen. Det er dessverre ikke uvanlig, men like fullt hinsides uhørt.
Det er nok ikke mulig å finne noe medie blant de store husene som gjorde et bevisst forsøk på å dekke valget upartisk. Men særlig VG, Dagbladet, NrK og Dagsavisen dekket valget med en partiskhet som nærmet seg MSNBC. Sett fra utsiden tror jeg dette er rimelig åpenbart, selv om jeg ser begrensningen i å bruke det som et argument.
Jeg kan bare gjenta det jeg skrev før valget, at vi skal lete grundig for å finne en dårligere politisk dekning fra norsk side enn dette. Pressens oppgave er i stor grad å opplyse. På en god dag skal den også sørge for analyser som gir befolkningen innsikter den ellers ikke ville fått.
Faktum står fast: Befolkningen er ikke godt opplyst i hva slags politikk en president Trump står for. De som ikke selv har oppsøkt kildene tror fortsatt at han ikke har noen politikk. Vi kan mislike politikken hans så mye vi ønsker, men det er et falsum å hevde at den ikke finnes. Som Sæbø skrev, så «savner jeg reell politisk analyse» av kandidatene. Den er ennå ikke kommet.

Mer fra: Verden