Debatt

Historiefortellerne

Historiske TV-serier og filmer dominerer den popkulturelle menyen. Det er kommersiell sikringskost, men også en veldig viktig kilde til kunnskap.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hundretusenvis av oss har allerede rukket å komme seg på kino for å se filmatiseringen av Jan Baalsruds utrolige historie på flukt fra tyskerne i 1943. Baalsruds skjebne er blant de mest kjente episodene fra hele krigen. Hendelsene er for lengst filmet. «Ni liv» var både nominert til Oscar i 1957 og kåret til tidenes beste norske film i 1991. En ny film om Baalsrud har egentlig lite nytt å tilføre. Kanskje er ikke engang historien helt sann.

Likevel er altså appetitten enorm. Nye generasjoner kommer til og vi har en generell tendens til å tro at kunnskapen om hine hårde dager er større enn den i realiteten er også blant eldre generasjoner. Derfor samler vi oss i mørket også i år for å la oss trollbinde av den andre verdenskrigens uvirkelige virkelighet, slik vi gjorde det i fjor da vi så «Kongens nei». Heller ikke den filmen fortalte noe nytt fra et historikerperspektiv, men den bidro med en helt avgjørende levendegjøring av vår felles arv og historie. Og ikke minst: Den ga nesten en million nordmenn en plattform for en ny eller oppvåknet interesse, for videre lesing, for videre studier. Hvem var denne skjelvende statsministeren? Hvordan kom de seg fra Nybergsunds bomberegn til Londons trygghet? Avstikkerne er mange fra hovedhistorien.

Ved å forfølge noen av de ikke-besvarte spørsmålene som de store filmene eller seriene etterlater seg, kan man skape orden i Historiens (med stor H) store, uoversiktlige vev. Feste løse tråder. Dem er det mange av, og det er ikke lett å få oversikt. Det er fort gjort å bli overveldet av årstall og navn. Historiens elv er stri, og vannstanden blir bare større for hvert år. Derfor skal vi klappe for at film- og TV-skapere forteller disse historiene, og gjerne på nytt, Vi skal ikke betvile motivene eller stønne over mangel på fantasi eller over for få manus om vår egen tid. Og heller ikke for mye over kunstneriske friheter som det ikke er faktisk eller historisk belegg for. For historiefortellerne løfter ikke bare fram spennende historier som er fordøyd på et par timer, og som åpenbart er salgbare og gode kommersielle anledninger i en tid som er stadig mer tilbakeskuende. For de formidler historier som kan skape varig interesse for det som var, og er unektelig også viktige kilder til å forstå oss selv og vår egen tid. Upresis faktagjengivelse veies langt på vei opp av potensialet i interessen som skapes.

Nå i jula har sikkert mange også sett andre sesong av Netflix-serien «The Crown», som forteller om det britiske Windsor-dynastiets historie etter andre verdenskrig. Denne illustrerer godt hvordan popkultur kan anspore til nysgjerrighet. Jeg er blant dem som har sett, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger pauseknappen er hamret inn fordi jeg må finne fram Google på mobilen. Rammefortellingen om dronning Elizabeth og prins Philip er spennende, men minst like interessant er det å lese seg opp på deres mange fascinerende samtidige, som i motsetning til hovedpersonene stort sett har forsvunnet ut i historiens perifere mørke. Statsminister Harold Macmillan og hans mildt sagt utradisjonelle forhold til sin kone. Statsminister Anthony Edens misbruk av narkotika. Dronningsøster Margarets tonedøve ufyselighet. Og ikke minst, innblikket i 1950- og 60-tallets brytningstid og imperiets oppløsning. Takket være «The Crown» har jeg nå «Storbritannias århundre» og Piers Brendons «The Decline and Fall of the British Empire» på nattbordet.

Også en podkast om Watergate-skandalen hører til undertegnedes kosthold om dagen. Den er signert en storøyd amerikansk journalist i 30-årene som knapt fatter det han kommer over av fakta. Igjen, ingenting er nytt. Men historien fortelles igjen, for en ny generasjon, i en aktuell politisk kontekst som har likhetstrekk med USA anno 1972–1974, og det er ekstremt fascinerende følge. For veldig mange er det helt nytt og ukjent terreng. Føljetongen om Watergate forteller meg også noe om hvor absolutt definerende filmmediet kan være for kunnskapen om en historisk hendelse. Hva hadde vel flertallet av oss visst om Watergate hadde det ikke vært for «Alle presidentens menn» med Robert Redford og Dustin Hoffman?

I sommer løftet stjerneregissør Christopher Nolan fram en av krigens mest patetiske parenteser: Evakueringen av de allierte styrkene fra den franske havnebyen Dunkirk i mai/juni 1940. Filmen ble en liten sensasjon i all sin filmatiske eleganse og nedtonede fortellerkunst, og filmen hører til favorittene før Oscar-sesongen. Ved å løfte fram et for de fleste ukjent drama, men ikke utdype den militære konteksten, sporet Nolan sikkert mange i et stort internasjonalt publikum an til å fordype seg i hva som egentlig skjedde i Dunkirk. Hvordan endte de opp der, på stranda? Og hva kunne skjedd hvis 300.000 britiske soldater var drept eller tatt til fange?

En akkompagnerende film til Nolans «Dunkirk» har premiere til uka. «Darkest Hour» handler om den ferske statsminister Winston Churchills egne drama i regjeringskvartalet i London mens Dunkirk-situasjonen tilspisset seg. Gary Oldman i den bærende rollen nevnes som høyaktuell for en Oscar. I London ønsket sterke krefter ikke å slåss, sterkere enn Churchill, og de ønsket en avtale med Hitler. Kanskje kunne koloniene beholdes og livet kunne fortsette som før på øya bak en flytende mur av britiske krigsskip. Man ville beholde det England de kjente og elsket. 22 år etter slutten på katastrofen første verdenskrig, var heller ikke opinionen innstilt på mer krig. Fred var det mest logiske. Churchill visste bedre. Men sto alene.

Andre verdenskrigs mest avgjørende slag sto i London i mai 1940. Etter tre dager med møter i den lille krigsregjeringen fikk Churchill det som han ville: De skulle slåss. Og resten er som det heter, historie. Det er bare å begynne å lese. Eller se.

Mer fra: Debatt