For meg starter årets 8. mars hos NHO med å markere landets 50 fremste teknologi-kvinner. Et samarbeid mellom Abelia og kvinnenettverket Oda har invitert meg med i juryen for å komme frem til de spennende kvinnelige profilene. Arbeidet er viktig, fordi vi har for få kvinner innen teknologirelaterte yrker og posisjoner. Teknologene skal utvikle løsninger for hele befolkningen. Da er det viktig at begge kjønn er godt representert. Det å ha en høy andel kvinner ansatt er dessuten beviselig god business. Det viktige arbeidet med å få flere kvinner med, vil trolig pågå i mange år ennå.
Kontrasten ble derfor stor for meg i år, da det viste seg at vår lokale herreklubb, St. Olavs Klub, arrangerer «torskeaften» (kun) for sine medlemmer (kun menn) på nettopp 8. mars. Selskapet foregår i Drammen Børs. Utenfor skal altså byens kvinner gå i tog for å fremme rettigheter og likestilling. Mens byens herrer, som burde hørt på dem, sitter inne og spiser torsk og drikker godt.
Det bør for mange (mildt sagt) fremstå som provoserende. Det ble i hvert fall toppen av umusikalitet for meg.
Jeg har i noen år selv vært medlem av St. Olavs Klub. Jeg har riktignok ikke vært særlig aktiv. Stort sett har det dreid seg om et gigantisk herrelag oppunder jul, kalt «Juleseksa». Da samles noen hundre menn i Drammen Børs for å spise – og drikke. Jeg har vært med på dette tre-fire ganger. Og selv om jeg syntes at det har vært litt gammeldags, så har selskapene vært hyggelige. For det er jo selvsagt mange hyggelige personer å treffe der. Det er ikke der skoen trykker.
Årets pinlige sammenfall har imidlertid fått meg til å se på herreklubben som noe som virkelig trenger fornyelse. Skal Drammen fornyes – og det må vi – så må også denne klubben fornyes.
Klubben skal være blant de eldste i sitt slag. For å bli medlem må du ha minst et par medlemmer som støtter din søknad. Blir du medlem, får du nøkkelkort og kan bruke lokalene. Enten sammen med andre herrer (medlemmer) eller som møtelokale i privat regi. Du kan leie privat skap til eget drikke og delta på et dusin arrangementer gjennom året. Halvparten av arrangementene tillater at du inviterer med deg din bedre halvdel.
Et medlemskap i St. Olavs Klub bidrar trolig for enkelte til å bygge ego. Å føle seg utvalgt og viktig. Du blir en del av en arena der du blant annet kan treffe menn med pondus, innflytelse, makt og velstand.
Det er egentlig merkelig at dette ikke har kommet opp tidligere. At vi har en slik klubb for noen hundre menn i byen. Endog med hemmelig medlemsliste. Det kan være fordi det egentlig ikke skjer så mye der. Og at den ganske enkelt eksisterer for hygge og selskap. Temmelig uskyldig, altså. Men til tross for at jeg ikke har vært der så mange ganger, vet jo til og med jeg at det føres samtaler der som får betydning for livet utenfor. Det har jeg selv erfart – fra en av byens ledende menn – ikke uten alkohol.
Uansett, så er det neppe et greit signal til byen(s kvinner) at en slik klubb er lukket for halve befolkningen – og velger å arrangere torskeaften på kvinnedagen – til overmål mens vi fortsatt står i viktige diskusjoner som følge av momentet skapt av #metoo.
Det blir ikke bedre av at klubben «driftes» av lederen av byens næringsforening – og har medlemmer blant politisk ledelse. Det må fremstå som et lukket fora, og kan umulig se bra ut utenfra. Til tross for at det kan kjennes ufarlig og hyggelig ut fra innsiden. Vi lever tross alt i 2018. Det taler dessuten ikke godt for fornyelse av byen vår – som trenger å komme på banen med vekst og nyetableringer. Tiden bør være over for lukkede herrelag bestyrt av menn som selv innehar viktige stillinger og posisjoner.
Drammen må opp og frem. Da må også byens mest konservative institusjon – St. Olavs Klub – fornyes. Begynn med å invitere kvinnene inn. Vi får ikke fart på byen vår uten at de tar sin del av plassen. Hyggeligere blir det trolig også.
For to uker siden gjorde jeg klubbens administrasjon klar over årets uakseptable sammentreff. Styreleder har også tatt kontakt. De kunne gjort noe med det. Men intet skjedde – og håpet er ute. Da fremstår det neppe som noen bombe – at det er jeg også.