Heroinklinikker er å gi opp kampen mot narkotikaproblemer?

Av Annette Svae og Arild Knutsen,
Foreningen for human narkotikapolitikk

I Dagsrevyen 02. juni kalte Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO)Arbeiderpartiets forslag om et prøveprosjekt med heroinassistertrehabilitering for symbolpolitikk.

Videre hevdet de at heroinassistert rehabilitering er å gi opp kampen mot narkotikaproblemene. Følger vi resonnementet, innebærer landets syv tusen fem hundre metadon- og Subutexbrukere også å ha gitt opp.

Heroinassistert rehabilitering redder derimot liv, bedrer generell helsetilstand og byr dessuten på mer verdighet i livene. Sier man at det får holde med institusjoner, Subutex og metadon når dette likevel ikke hjelper, ja da har man gitt opp.

Med heroinklinikker forebygges til og med rekruttering til illegal heroinbruk.Flere byer i Europa har brukt heroinklinikker som ledd i samarbeidsprosjekter for å få oppløst åpne russcener.

RIO er én av seks brukerorganisasjoner på rusfeltet, de fremhever såkalt rusfrihet som overordnet mål. RIO har i årevis vært negative til medisinsk behandling og skadereduserende tiltak og er medlemsorganisasjon i Actis (en videreføring av Avholdsfolkets Landsråd). Deres toleransefattige grunnsyn preger utspillene og forvansker debatten.

Da Arbeiderpartiet konsulterte RIO om legemiddelassistert rehabilitering, søkte de forståelse for hvilke medikamenter man bør ha tilgjengelig for at flest mulig skal kunne fungere i LAR. RIO unnvek dette fullstendig.

Isteden serverer RIO skremsler om at brukerne ikke vil slutte å bruke om de får medisinen forskrevet legalt. Og at de heller burde velge deres måte å komme seg ut av problemene på. Utspillet er et direkte angrep på pasientrettigheten om brukermedvirkning.

Det er overhode ikke RIO som skal fortelle hvilke medikamenter heroinavhengige skal tilbys, valgfriheten må ligge hos de heroinavhengige selv. Legeordinering av heroin er medisinsk sett uproblematisk. Alle substitusjonspreparatene er sterkt vanedannende.

Metadon er vanskeligere å slutte med enn heroin. Spørsmålet om medikamentene gir rus eller ikke er nedlatende og spekulativt, svaret individuelt. Det finnes etterhvert mange som har forsøkt LAR uten hell.

Noen heroinavhengige lar seg vanskelig stabilisere på de få preparatene som forskrives i dag. Hvorfor og hvordan avhenger både av individet og av medikamentets egenskaper. Bivirkningene er mange. Utover de rent kroppslige, er fortsatt skadelig illegal rusmiddelbruk og vinningskriminalitet blant de mest kjente.

De ovennevnte bivirkninger er de som det særlig fremheves nedgang ved, når metadonpasienter har blitt overført til heroinklinikker i andre land. Ellers har morfin og heroin beroligende virkning. Subuxone er førstevalget til norske myndigheter, men trigger ofte angst. LAR er dessuten restriktive mot beroligende tilleggsmedisiner.

I et land med 260 overdosedødsfall i året, er tiltak som senker risiko uhyre viktig. I landene med heroinklinikker har overdosene gått drastisk ned. Utskriving av lavterskel metadon får også ned overdosedødeligheten i stor grad. Ved mistrivsel med LAR-medisineringen, øker faren for frafall og overdoser betraktelig.

I Sveits gikk rekrutteringen ned med mer enn 80 prosent, etter noen år medheroinklinikker. Å ta stilling til hvilke flere medikamenter som bør tilbysavhengige er derfor i aller høyeste grad å ta narkotikaproblematikken påalvor og ikke symbolpolitikk.

RIOs argumenter fremstår usaklige og dårlig begrunnet. Oftest, når regjeringen søker støtte for ikke-evidensbasert politikk, stiller RIO opp som “De rusavhengiges egen interesseorganisasjon”.

Utdeling av morfinpreparater redder liv, hindrer tilbakefall og senker rekrutteringen til illegal heroinbruk, særlig ved medikamentvalgfrihet. De forskjellige medikamentavhengige tåler de forskjellige medisinene forskjellig. Alle fortjener tilbud om individuell bistand til å komme seg ut av sine elendighetsforhold, det være seg med eller uten heroin.